The old Chevy's dead

Tenkte bare eg sko forklara mangelen paa innlegg i det sista. Det kjeme av at pcen min bestemte seg for aa legga inn aarene. Skikkelig frustrerande, spesielt si an tok med seg alle bildene eg har tatt si eg flytta te England (ja, eg VETT eg burde brent di ut, eg bare gloemte det heila tiaa..), ein del filmar, musikken min, paabegynte oppgaver... Minnepinnen min e doed den og. Grem. Eg har levert an te naaken mennesker som i utgangspunktet meinte at joda, detta sko di klara aa ordna paa et doegn eller saa.

Naa e eg uten egen pc paa andre vekaa, og begynne aa bli rimelig lei. Eg vett ikkje om di klare aa redda det som va paa pcen, eg vett bare at detta tar tid og blir neppe videre billig.

Saa eg skrive oppgava paa skulen (paa skrekkelig irriterande engelske tastatur) og har konstant oppsyn med telefonen i tilfelle di ringe og seie di har fiksa pcen og verden kan gaa tebake te normalen.

Og, viss det naakengang skjer, ska eg fortella om Molly sin bursdag, besoek av mor og Liv Ingunn, juletrepynting og saann morro som eg faktisk har hatt sjoel om pcen doede:)

I never really knew that you could dance like this

I gårkveld va eg altså på ballett for første gang i mitt liv. Mark og eg såg Nøtteknekkeren, og kom ut igjen med håvet langt oppi skyene. FY fillen, at det går AN! Utrulig flinke dansarar som bøye og strekke på plasser eg ikkje vett eg har ein gang. Me va fint enige om at me mangla språk te å beskriva kor flinke di va. Grasiøse, mjuke og nydelige når liksom ikkje opp. STOR stas! Desverre hadde eg ikkje kamera med meg, så bilder fra the Grand (York Grand Opera House) får komma på sikt, muligens neste veka, viss me går og ser Cabaret:)

Men ein dag eg faktisk hadde kamera med meg, va forrige lørdag. Eg og Emelie hadde lenge planlagt å kjøpa nåken heilt fantastiske huer me fant på markedet i byn, og tiå va kommt for å fjolla. Det va ein sånn dag der dei som syns det e flaut når eg tar på meg latterlige ting og vise meg offentlig va glade eg va i York, og ikkje i Sauda. Me hadde ein stor dag, med masse masse oppmerksomhet og latter.

Viss nåken lure på om to jenter med nesten like svarte huer med mønster i neonfargar tiltrekke seg aldri så lite grann oppmerksomhet, kan eg fastslå at, joda. Et par hundre rare blikk og folk som peike og ler.

På vei heim traff me ei av jentene eg bur med. Hu såg ut som hu lurte seriøst på ka me feilte, men tilbød seg å ta bilde. E me ikkje fine?

Ikkje akkurat stress å finna kverandre i butikken..

Eg viste Maggie huene og fortalte ka me hadde gjort. "Wow. You're brave."

Du får ikkje mer løye enn du lage sjøl!

Casper, the friendly ghost

I går va det Guy Fawkes Day. Guy Fawkes e berømt fordi han prøvde å sprenga parlamentet i luftå med kongen inni. Han blei brent på bålet for det, sjøl om planen hans gjekk i vasken. Seie seg sjøl at han må få sin egen dag. Kvert år på den femte november brenne engelskmennene bål te minne om Guy. Eg trur di har ei dokka på bålet som ska var han og, men eg såg ingen bål, så kan ikkje bekrefta det. Fatisk va godeste Fawkes fra York, men siden det e ein tett bebygd by, va det ingen bål innforbi gangavstand. Ikkje som me visste om, vertfall.. Så me gjekk ut te middag isteden. Ette mat (eg åt fisk, mor!) på The Lion and Lamb Inn, tok Maggie, Molly, Rachel, Emelie, Fraziska og eg oss ein Ghost Walk i York sentrum. York har visstnok 504 spøkelser, nåke som betyr at det "the world's most haunted city". Me såg ingen, men det va ein meget festlig tur:)

Her e da middagen min, ein fisk som va ein anelse større enn nåke eg nåkengang har fått i meg på ein gang. Mulig det hadde gått an viss an va av sjokolade, men haaallo. To makrellhalar e min versjon av ein skikkelig fiskemiddag. Ei heil hysa? Null sjans. Og ette at Maggie hadde funne halen og påpeikt at "there's probably an eye in there somewhere", begynte eg i hale- enden. Og slutta og eta når eg va mett. Lenge før eg kom te der auene skulle vore, med andre ord.

Me, my fish and I. Fotobevis te ære for mor, som tvile på at eg får i meg nok fisk.

Høydare på Ghost Walk: The headless bride..

Ellers fekk me sjå kor ei jenta hadde overlevd pest, men ikkje kom seg ut av huset og sulta ihel, kor det hadde stått ein barneheim der ein mann hadde kutta strupen på alle ungane...

Masse glede og kos, med andre ord.

Emelie e skrekkelig redd for spøkelser, men aller mest redd for at den fuglen som dreit på Maggie ska komma igjen..

Den skumle atmosfæren va igrunn perfekt i York sentrum i går kveld. Mørkt, med skodd og røyk i luftå. Einaste va at ein som prøvde å sprenga parlamentet, må jo nødvendigvis feiras med fyrverkeri. Så den spøkelsesaktige stillheten va ikkje-eksisterande, og ofta måtte guiden vår venta litt med å snakka, for han drukna i pang, pang, pang, knitre, knitre...

Good times!