onsdag 30. januar 2013

Needles and pins

Husfellesskapet mitt va hos Kristin og Fredrik og fekk kalkun
(enormt godt, by the way). Eg merka at det gjorde vondt i tennene oppe
på høgre sia når eg drakk. Det va jo irriterande, tenkte eg.
Neste dag va det verre, så eg sneik meg inn te tannlegen og tok seks-åtta
bilder av ei tann (overivrig brekningsrefleks), bare for å finna ut at det va ikkje nåke gale.
Ikkje som viste på bilder, vertfall. Så eg tygde bare på ei sia og drakk minst mulig
ei stund. Juleferien kom, eg va hos tannlegen igjen (enten blir det verre =rotfylling,
eller så blir det bedre), og julemiddagar og -dessertar mista ein stor del av sjarmen.

I dag e det åtta veker si den kvelden hos Kristin og Fredrik.
Eg har lært meg å leva med det som tannlegen fint kalte provosert tannverk.
Eg ete minst mulig kalde ting. Eg puste med munnen igjen når det e kaldt
(prøv det, du, på skøyter i minusgrader, eller på vei opp ein bratt bakke).
Eg ignorere at det gjere vondt når eg synge i kjørkå (der e det ikkje enormt varmt alltid),
og innte for ei stund si drakk eg minst mulig.
Det resulterte i masse skallebank og ganske redusert humør.
Så nå drikke eg med sugerøyr. Vatn, melk, saft, brus, you name it.
Eg har vannflasker med sugerøyr med meg på jobb, på kurs og når eg ska ut og synga.
Får ein del rare blikk, kan du sei. Det e visst ikkje heilt normalt at 27-åringar
har med seg sugerøyr øvealt.

Men livskvaliteten har tatt et steg opp.
Det e det som betyr nåke for meg.

All denna happyfeelingen på grunn av min enorme adapsjonsevne te tross,
eg e LEI av å ha vondt i tennene. Det kan godt gi seg nå!



Ein femteklassing tok bilde av meg,
sist torsdag på isen. Lite visste hu ka
det kosta å glisa rundt med åpen munn
når det va så forbaska kaldt....


tirsdag 22. januar 2013

Ice ice baby

Når eg va liten, va eg veldig fascinert av kunstløp.
Eg såg på dei nydelige damene som suste rundt på isen
som om det va det enklaste i verden, og ønska meg skøyter
så eg nesten sprakk. 
Hege og eg lekte på isen i Sønnåbekken, og va aldri heilt
enige om kem så va Nancy Kerrigan og kem som va Tonya Harding.
Dei va uenige, og me va uenige, så sånn sett va det jo passande.
Men me hadde mange eventyr på bekkeisen, og vant masse medaljar.

Eg fekk skøyter te jul et år. Kvite kunstløpssøyter i ei øskja
med bilde av ei jenta i rosa drakt. SÅ glad!
Men så va det bare det at det va ikkje så ofta me hadde skikkelig
skøyteis. Is va det nok, men an va liksom onna et drøyt lag med snø.
Så eg skøyta litt innimellom når eg fekk sjansen, men kan jo ikkje akkurat
sei at det blei olympisk schwung øve sakene.

For kanskje 6-7 år si va eg ute på Vetrhus og skøyta med tre søsken Øygard.
Ette at me hadde holdt på ei drøy stund, og eg va litt mindre skjelven enn eg
hadde vore i starten, sa Marte (ca 8 år, kanskje?): "Nå e du snart lika flink som meg,
Oddbjørg!" Hu hadde et poeng.

I helgå va eg ute på skøyter for første gang på nåken år.
Litt pysen, men det gjekk bedre ettekvert. Sjøl om eg blei ikkje lika
flink som Nora førsteklassing.
Men det E jo gøy!



På ett bein, midt i ein diskusjon med Ingvild
om koss i all verden man egentlig får te ein piruett..

På torsdag ska eg ut og skøyta med femte klasse. Det kan jo gå godt det og.

søndag 13. januar 2013

And the songbirds keep singing like they know the score

Det hende eg trur eg vett ka helgå vil bringa.
Det kan eg jo bare slutta med.

Eg hadde veldig lite program denna helgå. FFC fredag kveld, sannsynligvis gudsteneste
søndag morning. Ellers va det blankt. Eg skulle ingenting.

Lørdag sånn rett før sju sa eg te Øydis og Kari Johanne: "Tung handlevogn ner
bakke på glattå, det e sånnt som det kan bli blogginnlegg av."
Men det e rart med det,dei situasjonane som e mest opplagt katastrofale,
kjeme eg fra med verdigheten i behold.
Ti minutter seinare, når handlevognå va tom, og eg skulle setta na på plass i
andre enden av et stort sett tomt parkeringshus, da va det så som så med verdigheten.
Det går fremdeles fint å ta skikkelig fart, henga seg på handlevognå og susa avgårde,
sjøl om du har passert eisyttimasse, eg bare nevne det.
Kari Johanne kommenterte i løpet av lørdagen at "det e sånn du e på fritiå, altså".
Eg svarte at selvfølgelig va det det, på jobb må eg jo var voksen og fornuftig, men
når eg har fri, då kan eg gjer ka eg vil. Når eg gjekk heim natt te søndag, hadde dei to
snellene slete med meg (som hadde fri) i mer enn tolv timar.

I dag har Solbakkens vore her. Di kom ette kjørkjetid, og me åt middag og gjekk
tur ilag. Veldig trivelig! Strålande solskinnsvær og gnistrande klart og kaldt oppe
på Bergevarden. Me tok nistå med oss inn igjen...
Men fint, DET va det!


Solå går ner i skyene bak Rennesøy

Når solå har fordufta, blir det litt dunklare i skogen.
Med hjelp av blitz blir det stappmørkt.
Da e det godt med refleks ;)

Forresten stod eg ute her ein dag og hørrte på fuglekvitter.
Jubelfryd!