Denna vekå begynte med ei skikkelig trist agurk eg fant inni kjøleskapet.
Ei agurk som hadde sett bedre dagar, og fekk einveisbillett te søppelet.
Tanken va å få posen ut samme kveld, men det gjekk skeis ein plass på veien.
Neste dag testa eg ut ei ny dusjsåpa. Den sko liksom lukta agurk, og ett elle
aent i tillegg. Dreiv fremdeles og prøvde å bestemma meg om eg likte luktå eller
ikkje, når eg åpna kjøkkenskapet og fekk ein forvrengt versjon av samme lukt
i fjeset med ein smell. Det va den posen, ja... Eg knytta posen sammen og bar an
ut i gangen i ein fart, gjekk inn igjen for å setta ny pose i søppelbøttå, og fant ut
at den forrige posen hadde ikkje akkurat vore heilt tett. Eg snudde meg, og såg
den fine stien av drypp, drypp, drypp vemmelig dødagurkvatn fra kjøkkenkroken
og ut i gangen. Gremmelse.
Eg fekk vaska golvet den dagen, så det va jo positivt.
Men eg har et ganske ambivalent forhold te dusjsåpå mi.
Lite visste eg at dette bare va innledningen.
Onsdag. Eg sitte på skulen og jobbe. Øydis ringe og har behov for bil med
tilhengarfeste. Og akkurat det kan eg jo ordna.
Utforbi huset te Øydis står ein tilhengar med søppel som hu og Elisabeth prøvde
å få levert på miljøstasjonen lørdagen før. Det va bare det at di va ikkje heilt stø på
åpningstidene, så di kom for seint. Nå va det åpent, og me sko få levert både søppel
og hengar der di hørrte te. Eg e ikkje akkurat ein veldig erfaren tilhengarsjåfør
(har du sjansen, kan du spør Rannveig om mine skills på området...), så jammen e det
godt at miljøstasjonen ligge på Judaberg. Fram kom me, og ette at Øydis hadde gjort et
heltemodig forsøk på å rygga med hengar (eg nekta), blei me enige om at me fekk bare
bæra søppelet fra hengaren og inn. Og det e nå me kjeme te kjernen i historien:
Innholdet i den hengaren. Det va ei hattehylla fra symaskinen (min gamle Clio), som
eg hadde plukka med meg, ellers to gamle (lette) stolar som va Øydis sine, og så
ein haug med spann og skrot og søppelsekker fra Elisabeth sin husholdning.
Eg vett ikkje om du har lagt merke te at Elisabeth sjøl ikkje e te stede i denne historien?
Hu va der ikkje. Men det va søppelsekkene hennas! Og ette at me hadde frakta alle dei
enkle tingå fra hengaren og inn, begynte me å bæra sekker.
I helgå hadde det regna.
Det hadde ikkje regna litt.
Alt søppelet va klissvått, og sekkene, som va blytunge fra før
(ikkje spør meg ka som va oppi, bortsett fra at eg e ganske sikker på at ein av di
inneholdt rester fra et krabbemåltid), hadde tatt inn ganske mange liter vatn.
Du kan sjå det for deg: Det e strålande sol på Judaberg. Oppforbi miljøstasjonen
står bilen min, med ein hengar (litt på skeivå) bak. Eg har slengt av meg genseren og
surre rundt i ein av favorittsingletane mine, dongeribuksa og flate småsko.
Fira-fem blytunge søppelsekker som det renne litervis med brunt søppelvatn ut av,
og som revne når eg tar i di. Med andre ord, eg kan ikkje holda di ut fra meg for å unngå
småfossane av vatn, for då går di i fillebitar.
Eg blei blaut. I begynnelsen va det litt sånn "fillen, nå drypte det på skoen min", og
"isj, nå renne det nerøve låret". Det blei fort "grøss, nå surkle det i skonå".
Den siste sekken va så tung at eg ikkje klarte å løfta an uten å legga armane rundt an.
Og det va uaktuelt, til og med ette at eg hadde plukka av sneglen
som hadde slått seg te på utsiå. Så Øydis måtte hjelpa meg.
I og med at ingen av oss hadde lyst å få den sekken innpå kroppen,
blei det ein del fram og tebake koss me sko løfta. Me styrte verre bare for
å få an opp på kanten av hengaren, og der blei an ei stund.
Du vett du e kommt te et visst punkt når Øydis begynne å banna.
Eg lo så eg grein.
Te slutt hadde me baksa og balert sekken ca tre meter avgårde, men då va livet vått og
stinkande, og sekken hadde revna heilt i toppen, pluss begynte å få ei saftig rift i bånn.
Me kapitulerte. Øydis gjekk og fant han som styre på miljøstasjonen,
og han hadde heldigvis lite imot å hjelpa ein søkkvåt og illeluktande damsel in distress.
Ikkje ein rolle eg inntar veldig ofta, men der og da va det ingen vei utenom.
Å kjøra tilhengaren dit an sko og rygga an på plass va plutselig ikkje ein veldig
stor utfordring. Eg kjørte Øydis heim for å skifta den fina lysa bukså hu hadde på seg,
og sjøl drog eg heim og stappa alle klenå i skittentøykorgå.
Skonå har eg ikkje hatt på meg ettepå.
Så ringte eg Elisabeth.
Det va den vekå det dryppte og rant.
Og verden lukta agurk, krabberester og vått søppel.
 |
| Gammalt bilde. Masse mer medgjørlig søppelsekk. |
