mandag 31. desember 2012

Just like the fireworks in the sky

Mand tager hvad mand haver....

... og me havde ein feiekost. Ein liten ein, med tilhørande brett, sånn ein
med langt skaft som du kan festa i toppen av skaftet te feiebrettet.
Den e jo primært designa for...ja, nettopp. Kosting. Denna torsdagen 
seint i desember blei an oppgradert. Te juletrepynteassistent. 

Når mor og eg ankom Betel, va juletreet kommt på fot. Men det va litt skeivt.
Så mor holdt (og bikka på) treet, mens eg låg flatt på magen (forbaska låge greiner) 
og skrudde på juletrefoten.Nålene drysste om øyrene, fingrane protesterte vilt mot 
behandlingå, og det stakk grundig oppette armane, men me fekk benka treet. 
Eg kravla meg opp, va fornøyd med verket. Heilt te eg sammenligna treet 
med Betel sitt skaberakk av ei gardintrapp, og konkluderte med at viss me sko 
få opp stjernå, måtte me stå heilt øverst uten nåke å holda i. 
Eg står ikkje heilt øverst uten nåke å holda i. 
Så mor tilta treet langt nok ner te at eg kunne stå lenger nere i trappå 
og få stjernå på plass. Når hu vippa treet opp igjen va det, nok ein gang, skeivt. 
Eg kunne brukt ennå flere ord og lange setningar uten pustepause for å forklara 
akkurat kor lang og intrikat prosessen va for at juletrefesten på Betel fjerde juledag
skulle få et festpynta grantre, men eg nøye meg med et lite snapshot: 

Sjå for deg meg, høgt oppe i ei grasat diger og veldig vaklevoren gardintrapp av tre
(som står og bikke), småbleik i fjeset, med blikket stivt festa oppøve. 
I håndå har eg ein kost, og med den heise eg pynten opp mot toppen.
Eg fekk spesielt godt dreisen på glitteret.
Det, som så mange andre øyeblikk, sko vore filma. 

Det blei såpass med barnåler på golvet ettekvert at kosten fekk lov å kosta litt og.
Sjøl om mesteparten av den jobben gjorde eg med ein mopp. 
Hadde aldri gått så bra å få opp glitteret med ein mopp...
Elle, for all del, eg har jo ikkje prøvd.

Mand tager hvad mand haver.

Nå have me et heilt nytt, tomt, blankt år foran oss.

Ka vil du velga å fylla det med?

Et forslag fra meg te deg:  Om ting ser litt utfordrande ut, og du ikkje blir tildelt
akkurat dei redskapene du hadde sett for deg at du trengte, 
gjer god nytte av dei du får. Som regel får du glitteret opp,
om enn ikkje på den måten du hadde tenkt.

Det smelle inne blant fjellå i Sauda.
Om mindre enn halvaen time ska eg gå ut og møta det nya året.

2013: Bring it.


Godt nyttår, venner!


onsdag 19. desember 2012

Snart er det jul

Det har seg sånn. At nå e det snart FERIE. Og det vil sei at
NÅ E DET SNART JUL! Ein av fordelene med å jobba i skulen
e at man får tilbringa desember med masse ungar som glede seg
nesten lika masse som meg. Resten av året e me himla seriøse og ska
læra nåke heile tiå, men i desember.... Då kan me lesa Julemysteriet.
Då kan me synga nisseloven og dansa med nissehuer. Då kan me ha kino med
Hjemme Alene 2 og påfølgande nissefest. Nærmare 60 ungar på
grautfest med mandel, nissekåring, julesangar og rappkjeft. Heidundrande morro,
og øve alle haugar slitsomt. Og i mårå ska me ha adventssamling. På fredag ska me
synga på julegudstenesten. Kjekt? Veldig. Klar for ferie ettepå? Enormt.

Og heima e det jammen ungar der og! Ingen fare for at eg ikkje ska få
med meg den barnlige gleden denna julå helle. Og godt e det, det hadde vore
sørgelig å var den einaste ungen.

Detta e et glimt fra fjorårets juletrepynteseanse:


Pynten har ein tendens te å bare havna på dei greinene
ungane rekke opp te. Og så hende det at ting som strengt
tatt ikkje hørre te på treet får plass likavel.
Akkurat denna syns eg å huska at eg sensurerte
ette di hadde lagt seg...


Snart, snart, snart e det jul!

onsdag 12. desember 2012

Sneen dalte lett og fin

I går kveld va me ein gjeng som bakte julekaker i lag.
Det e stas, det! Julemusikk, lys, skravling og masse masse kaker.
Og masse god deig! Det va visst bare meg som gjekk rundt og smakte
på dei andre sine deigar, kan ikkje forstå kaffor det... Smaking og slikking
e jo halve vitsen med bakingå. Eg blei litt ledd av, men det kan eg leva med.
Og sju slag blei det, så nå kan eg eta kaker te eg kan trilla heim te jul uten bil.
Sunt? Nei. Godt? Jepp.

Og når eg nesten hadde våkna i dag tidlig, då reagerte eg på lyset i rommet.
Når eg då hørrte Ingebjørg trampa i garasjen, kobla eg overraskande fort te
å var så tidlig på morningen, og konkluderte med snø. Fest!
Kveldstur med Elisabeth i kram snø, det kvalifisere egentlig te et
blogginnlegg for seg sjøl. Men nåken ganger e det sånn at det som skjer på
tur, det forblir på tur.


Det e kaldt å vara klesklypa i dag.

Snøøøøø i bjørkå!

Det vil visa seg kor glad eg e i denna snøen når eg må driva arkeologisk utgraving
for å finna igjen bilen min i mårå. Men sånne detaljer kan me ikkje henga oss opp i.

søndag 2. desember 2012

En stjerne skinner i natt

Eg har bare positive følelsar knytta te første søndag i advent.
Då synge eg julesangar, skrur av taklyset og tenne adventslys,
ete mandariner og julemarsipan, kikke ut på snøværet og kjenne i
heile meg at åååååååååh, advent e koselig!

Så reise eg meg for å henga opp adventsstjernå.
Det e ei fin stjerna. Gammal og tradisjonsrik, hu har vore mormor si.
Godt lys, fint mønster på, god stemning.
Men hu e et hekkan å henga opp.
Eg e aldri så nær å banna som når eg ska henga opp adventsstjernå.
Hu nekte blankt å henga beint. Pærå syns ikkje det e stas å befinna seg
sånn ca på midten av stjernå. Ledningen e øvealt, og når eg prøve å heisa an opp,
då kjeme an ner igjen. Eg stod på ein stol i dag, varm i håvet, sliten i armane,
og fullstendig rasande. Tøfler og genser (som eg hadde slengt av meg i vill frustrasjon)
låg strødd rundt i ståvå, og stolen eg stod på, prøvde seg på å tippa.
"Nå banne eg snart!" sa eg høgt og tydelig, og trødde ner fra stolen for å denga laus
på nåke mjukt. Dei oppe må ha lurt på ka eg holdt på med.

Det tok si evige stund, men nå e stjernå oppe.



Et gammalt bilde, men det e samma stjernå
og samma vinduet. Så då så.


Eg har tent et lys, eg har tatt meg litt marsipan, og den gode stemningå e tebake.


Tenn lys!
Et lys skal brenne
for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne
der vi og alle bor.
Må alle dele håpet, 
så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes,
et lys er tent for det.


Ha ein aldeles fenomenal advent!
Og viss stjerneopphenging elle lignande får opp pulsen, husk at det e ingen skam i
å ta det ut på møblene. Ikkje så masse, vertfall.

onsdag 21. november 2012

Sisters, sisters!

Eg har tre søsken.
To eldre brødre og ei eldre søster.
Eg e minst. Veldig minst.
Yngst, lågast, sist.

Alle som har søsken vett at det va ikkje alltid man va enige om alt.
Ein gong i vår når eg va heima på ferie, fant mor fram det gamla malarskrinet mitt.
Tantebarnå sko mala, må veta.
Det va ein litt sånn fin, nostalgisk følelse, det fina røda skrinet med navnet mitt på,
i kjent, småskeiv stil. Eg KAN ikkje skriva beint uten linjer. Spør 5. klasse.

Barndomsnostalgi.
Så snudde eg skrinet, og lo høgt.

Storesøster får versågod bruka sitt eget malarskrin.














Nå for tiå, når eg skrive navn på ting, pleie eg å droppa den delen om at det 
e strengt forbudt for Liv Ingunn. Men det va ein gang det va veldig viktig.

torsdag 15. november 2012

And you're left with yesterday

Tid e rart.
Me har hatt om tid i femte klasse i høst, og et av spørsmålå i bokå va
"kva er tid?". Usedvanlig enkelt å svara på det...

Det e sagt vanvittig masse om tid.

"Tid går ikke, tid kommer."
"Tiden flyr i godt selskap."
"Tidi ho renn som elv mot os."
"Time, sometimes the time just slips away."
"Eg har ikkje tid."
"Kommt Zeit, kommt Rat."
"Det er en tid for alt."
"Tiden går, Gjensidige består."
"We've got all the time in the world."

...og det va bare dei eg kom på akkurat nuh.


Nåken minutter e så lange at eg ikkje ser enden på di.
Nåken månar forsvinne før eg har vent meg te at di e der.

I går va det ett år si eg hadde meg ein sightseeing på sjukehuset i Stavanger,
liggande i ei seng som blei rulla rundt av ambulansepersonell som ikkje visste kor di
sko hen. Eg huske eg tenkte "eg håpe ikkje Liv Ingunn e på jobb og plutselig 
får sjå detta her". Hu kunne jo fått hjerteinfarkt. 
Den dagen huske eg vanvittig godt. Eg har fortalt det mange ganger, det e jo ein
god historie... Muligens derfor det sitte spikra i skallen. 
Dei som måtte ha gått glipp av eventyret, finne det her.
Men så e det andre ting eg huske óg. Minner fra dagar for masse mer enn ett år si
som eg igrunn aldri har utbrodert te nåken. Eg huske det lika godt,
samma kor lang tid så går. Eg huske dei tingå som betydde nåke.
For ka enn du gjer, ikkje spør meg ka me fekk te middag i bryllupet te søskenbarnet mitt
for... eg ane ikkje kor mange år si. Men eg kan synga ein av sangane me dansa te. 
På hollandsk. Eg kjeme aldri te gjer det, eg kan ikkje hollandsk. Men eg kan sangen.

Tid plukke vekk alt som va mindre viktig, og så står eg igjen med alt det som forma
meg. På godt og vondt. 

Tid e rart.

I dag e det ett år si eg blei utskreven fra SUS. 
Det kan godt gå ei stund te før eg ska inn igjen.


To dagar ette eg blei utskreven, drog eg te York.
Om det egentlig va gått lang nok tid, kan diskuterast.
Eg har vore i bedre form gjennom tidene, for å sei det forsiktig.
Men eg angra ikkje på at eg drog. Ikkje ett sekund.

onsdag 7. november 2012

Only when I sleep

Trøtt?
Eg e ikkje trøtt.
Koss kom du på det?
I går spurte eg ein elev om hu hadde tatt ner håndå fordi hu ikkje ville
lesa opp svaret sitt allikavel. "Eg har lest", svarte eleven. Eg klarte såvidt å
grava fram et dimt minne om at jo, eg hadde nok hørrt det. Men ka hu leste opp?
Null peiling.
Når eg sko laga vekeplan i dag, blei det bare vas. Eg lagra det eg ikkje sko lagra,
skreiv engelsk i steden for norsk, sletta ting eg skulle ha. Herlighet.

Og vinnaren: Eg gjekk ut av huset ein morning, og trykte på bilnøkkelen for
å låsa. Det funka dårlig. Gjekk videre opp te bilen, og fant fram husnøkkelen for
å låsa opp. Det gjekk heller ikkje. Og når eg sko heim fra jobb, prøvde eg å låsa
arbeidsrommet med nøkkelen te leiligheten. Det va bare ikkje dagen for nøklar.

Eg glippe med auene og prøve å huska ka dag det e,
ka måne det e og ka fag eg ska ha.
I dag kokte eg poteter på ein ny måte, for eg hadde tydeligvis glømt koss man gjorde det.

Men trøtt?
Eg e ikkje trøtt.
Koss kom du på det?


Ein dag elle to med fint vær og null oppgaver og ansvar...
Ja, takk!

onsdag 31. oktober 2012

Kan han ingen stad venare sjå

Eg hørrte ein elle aen plass at turistnæringå i Norge slite med å frista nordmenn.
Ska lett tilstå at eg e ein av dei som drar te utlandet stadig vekk, men eg har ennå
te gode å finna ein plass som virkelig kan måla seg med furet, værbitt på sitt besta.

I haustferien va eg ein tur i York, og to turar i Sauda.
To vilt forskjellige plasser, og eg tok masse masse bilder.
Bilder av venner, familie, arkitektur....og aller mest natur.

Siste søndagen i ferien va eg ute på tur med søster mi og
tre tantebarn. Det va sol, det va kaldt, det va kakao og smågodt,
istappar og ferdigfrosne blåbær.
Kort sagt: det va haust så fin som an bare e i Sauda.


Ka ska me egentlig med utlandet?

onsdag 24. oktober 2012

Try to stay awake and remember my name

Auene går i kryss. Det verke i skuldrene. Skallen vege mer enn resten
av kroppen te sammen. Klokkå nærme seg halv seks, og eg har bare lyst 
te å gå og legga meg. 

Det er tid for foreldresamtalar.
Å du heiane, det tar på ein stakkar. 
Eg har ein vanvittig kjekk foreldreflokk, men det merkes likavel.
Eg ska var så intenst fokusert, så effektiv og få sagt så masse på kortast 
mulig tid. Ette at eg allerede har fullført ein vanlig arbeidsdag.
Dei eg snakke med kan var så kjekke di bare vil.
Det e hardt.

Så eg kan jo ikkje sei aent enn at det ska bli godt å bli ferdig.

Og i helgå e det feiring av at Gnisten e 75 år, tjoho!
Gnisten har betydd masse for veldig mange, og eg glede meg te feira
og treffa goe gamle kjente :) Skulle ønska det kom ennå fleire, men eg kan jo
ikkje dra folk heim ette øyrene helle.

Eg kunne lagt ut om Gnisten i det via og det breia, men nøye meg med
å le av gamle minner og hala et bilde fram fra arkivet:

 På weekend på Minnehaugen.
Ein gang for lenge si...
 

tirsdag 16. oktober 2012

Standing calmly at the crossroads...

...not so much.


Her kjeme a blast from te past: Mitt første blogginnlegg, som eg måtte
redigera pga at nåken blei sinte på meg. Fra september 2009:

Kjenne eg igrunn e passe stressa nå. Og, forresten: Viss du nåken gang blir bedt om å putta heile livet ditt inn på 20kg, var forberedt på at det ikkje e verdens enklaste oppgava.
Eg hadde pakka klenå mine, og da va igrunn kvoten brukt opp. Kem trenge vel tannkost eller linsevæska? Nåken bilder å henga på veggene? Sko? Jakkar? Neeeei...
Eg må nok gå gjennom den kofferten ein gang te, ja.
For dei som fremdeles lure på kor York e hen (eg har brukt sommaren på å prøva å forklara kor det ligge hen på englandskartet: "Viss London e der og Newcastle der, så e York her." Ikkje alltid ein suksess....), eg fant et kart:


Og akkurat her plasserte eg det kartet,
men så va det nåken som hadde opphavsretten
som ikkje likte det....
Fy, Oddbjørg.
Men nå e det vekke, og du får bare
prøva å forestilla deg det...


York ligge rett ner fra Newcastle, sånn ca.
Her ser det riktignok ut som om Storbritannia e ørken, og Erins grønne ø e, indeed, grønn. Men eg e ganske sikker på at det regne lika masse i York som på vestlandet. Men det ska var sol på søndag, seie yr. Eg har bestemt meg for å stola på yr. Kjenne at litt sol på nervene hadde vore bra.

Okei, neste gang eg skrive e eg i York! Og når eg skreiv det, vokste sommarfuglane i magen te nåke tilnærma måker..

torsdag 4. oktober 2012

Isn't it ironic

Verden e full av uttrykk, talemåtar og ting "alle" seie.
Eg bruke di eg og. Men eg hadde ikkje vore meg viss eg ikkje
hengte meg opp i nåken ting som bare ikkje henge samen.

For eksempel. I tunge eller stressande tider seie me:
"Joda det går. Eg tar ein dag om gangen."
Eller: "Du kjeme gjønå detta. Bare ta ein dag om gangen".
Eg seie det sjøl. Stadig vekk.
Men her om dagen begynte eg å tenka.
Ka ellers skulle man ha gjort? Kor mange kjenne du som kan ta
to dagar i slengen? Eller ei veka? Ta ein dag om gangen? 
Eg kjeme te måtta slutta å sei det.

Og ikkje minst..
Når me leite ette nåke:
"E det ikkje typisk? Siste plassen eg leita!
 Det du leite ette, ligge alltid siste plassen du leite!"
SELVFØLGELIG GJER DET DET! Det e nemlig svært få som
fortsette å leita ette at di har funne det di leita ette.

Bare ein tanke. Eller egentlig to.


Tar høstferie eg.
Det trengs.

søndag 23. september 2012

This one's for you

Javel, Nilsen, eg rekne med du huske ein aften eg holdt på å ta
kverken på meg sjøl med halvårgangsjulebrus på hyttetrappå?
Den kvelden spurte du kor høgt Finnøy sitt høgaste punkt e.
Eg måtte med skam innrømma at ikkje bare va eg clueless på området,
eg hadde ikkje ein gang vore der. Men eg lovte å gjer nåke med det.

Og i går, vettu. Då. Då va Finnøy sitt høgaste punkt oppå Vestbøvarden,
det hette Oddbjørg og va på det tidspunktet ca 154,78 m (pluss høyden på
varden, forresten, og den e vel rundt to meter den óg). I dag e ikkje eg der,
så då e det 153 m, ifølge Toppomania, som eg nettopp har sjekka.


Elisabeth insisterte på at eg måtte oppå varden. Eg har høydeskrekk,
den toskete varden e smalare i bånn enn på toppen
(stas å klatra når du ikkje ser dine egne føter) og eg hadde ei av mine aller
mest tynnslitte bukser på meg (eg venta bare på et ritsjjjj).
Det kunne skjært seg på ca 150 punkt.
Men ka gjer eg ikkje?


Nåke skjelven, og meget bekymra for
nedstigingå, men, nevertheless,
på toppen av holmen.

Rannveig, det gler meg å kunna meddela at halvparten av Team Tull har bestege
Vestbøvarden, Finnøy sitt høgaste punkt. Og kom fra det med helså.
(Veldig) tidlig bursdagspresang te deg!
Ja, må hon leva!
Elle nåke.

tirsdag 18. september 2012

In a moment like this

Når verden ose forbi, og du har så masse å gjer at du ikkje vett
kor du ska begynna. Når oppgavene blir så mange at du ikkje heilt
ser ka retning som e opp. Når du blir så ufattelig frustrert av systemet,
av politikarane, av dine egne manglande superheltkrefter...

Det e då du må ta vare på øyeblikket. Når du plutselig har et friminutt uten vakt,
og kan setta deg ner på arbeidsrommet og drikka litt vatn. Når du har nåken timar fri
ein kveld og kan ta ein tur med ei god venninna og ikkje prata om nåke seriøst
med mindre du har lyst og velge det sjøl. Når ein elev du hadde i fjor kjeme og spør
"om du aldri ska ha oss mer nå?" Og blir skuffa når du svare at nei, det blir i såfall
bare som vikar.

Eller, viss dei øyeblikkå uteblir, så kan du ta fram nåken gylne minner.
I dag har eg tenkt på ei kveldsstund på ein hyttetram i Slettedalen i sommar.
Det va meg, det va Rannveig og det va julebrus spart på spesielt te denna anledningen.
Åh, men eg lo den halvtimen!

Så då klare eg ein dag te.Ein nasjonal prøve te. Ein vikartime te.



Et gyllent øyeblikk med Emelie
ein vinterkveld i York.
Det går fort godt.

onsdag 5. september 2012

I feel good

Dei siste dagane har sjølfølelsen og egoet vore på opptur.
Og i dag på jobb gjekk eg rundt og gliste heile dagen pga ein
situasjon som Odd Harald (mattelærar og god kollega) så fint gjenga på
facebook nå i kveld:






























Ingen fare, eg kjeme heilt sikkert snart ner på bakken igjen,
men eg nyte det så lenge det vare:)

søndag 26. august 2012

Can you hear the drums, Fernando?

Eg like frukt. Eg syns blomster e ufattelig fine, og mange av di lukte godt.
Eg like å pusta, eg like å leva. Og eg HAR oppfatta at for at eg ska få
alle dessa tingå, så trengs det insekter. Ein dag ska eg spør Vårherre om koffor
i all verdens land di måtte få så mange bein, men eg har forsont meg med at di fins,
og at me ikkje klare oss uten di. Javel.
Men koffor må di inn? Koffor i heitaste svartevatnet må di inn?
Eg har alltid sagt at så lenge di e ute, ska di få var i fred, men kjeme di inn,
då e det krig. Og nå har eg dengt laus på diverse mangebeinte her på berget,
som ikkje forstår grenså mellom inne og ute, i drøye to år.
Har eg nevnt edderkoppane i fjor haust som va så svære at eg kunne
hørra di når di trippa øve golvet? Yeah. Det va stas.
Og den sista vekå....

Lat meg fortelja ei lita historie.

Det va ein gang i et land slett ikkje langt herfra, kalt Soverommet.
I det landet budde (sov) det ein eineherskar. Ein skikkelig despot som raskt
knuste alt som kunne minna om meir enn fira bein. Denna historien strekke
seg øve et tidsrom på ca ei veka.
Eineherskaren hadde ikkje fått enormt med søvn, på grunn av varme, overivrige
langbeinar og ein spesielt eventyrlysten maur som syns det va ein spennande idé
å bevega seg langt øve alle grenser og øve ein høyde kalt Ribbeinå.
Han døde i forsøket. Time of death: 3.15 am.
Du kan sei at herskaren va ein smule lei. På grenså te grinete.
Så ein dag vakna hu lenge før planen. Hu åpna auene såvidt, og såg ein mørk skygge
gli langs dørstokken. Brillene på, opp på albuen for å sjå bedre. Synet som møtte hu,
va ei slagmark. På golvet låg to såra, det rykka fremdeles i dei lange beinå. Inne i et
hjørna satt seierherren, et digert mørkebrunt beist med tydelig vinnarvilje.
Eineherskaren gjorde kort prosess, kverka både vinnar og taparar og sendte di ner i ei
våt grav. Ilag, hu hadde ikkje så masse respekt for adskilte graver og sånn.
Lettare rysta øve morgenmassakren gjekk hu dagen i møte med et intenst behov for
å denga laus på alt som rørte på seg.
Neste morning: Kun ein såra, men ein desto meir slu seierherre. Pluss, ein hardrygga
ekling som døde før han fekk sjans te å forsvara seg mot anklagene om å ha vore den
som trakk i trådane og satt igang heile krigen. Eineherskaren spylte di ner, og forlangte
fredsforhandlingar mellom partane. Dei pågar i skrivande stund på ukjent arena.
Når dei krigande trakk seg tebake, kom dei sivile krypande fram.
Det va mange kreksalige øyeblikk, men det toppa seg når herskaren ein dag åpna
auene og glodde rett på et bevinga beist som hadde slått seg ner to cm fra nasen hennas. Needless to say, fysaken møtte ein rask og brutal skjebne.

Gaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah. Eg kan ikkje fordra insekter som kjeme inn!!
Eg har allerede sitert Mr. Squiffy, men aldri har eg vore så enig som denna vekå:
"Let's all take a moment to be thankful spiders can't fly."

Det e sjelden eg tar meg tid te fotografera dei
uinviterte gjestene, men denna fekk foreviga sine siste
sekunder før eg moste an inn i evigheten.

fredag 17. august 2012

Det var en gang en sommer...

....det va iallefall ferie, om ikkje akkurat den store sommarfølelsen
meldte seg så ofta.

Men det e nåke med det...


  • å ligga i øvekøyå på hyttå og sjå ut vinduet på tjødnå og den lyse himmelen.
  • å ligga diagonalt i engelskstørrelsegjesteseng med viduene så langt opp du får di.
  • å ligga i hengekøyå onna tak og lesa mens regnet hamre mot bakken der nere.


Å slappa av, e det det di kalle det?


Det va litt gråvær i England óg.


Rett og slett dramatisk vær...

Anna og Katie i skauen.


Grottevandring. Det regna der nere óg.
Eg blei krafting kvalm på vei dit, han som slapp oss ner onna
bakken va hellig overbevist om at eg va fyllesjuk.
Voksne jenter blir visst ikkje bilsjuke lenger.


Grotta med stalagmittar, stalaktittar og
eget orgel....
Anna forsere våt hindring.

Sjølutløysar på Fountains Abbey

Fountains Abbey

Tripp trapp tursko.

Eventyrdag på Brimham Rocks

Anna forsere djup hindring.


Brimham Rocks anbefales!
Det va nesten sol!

Hadde enormt lyst å gå inn den dørå....

Det blir ofta fenomenalt vellykka bilder
når random turistar tilbyr seg å fotografera.

Sam og Abi nyte norsk foss.


Akkurat her regna det ikkje vatn, men
det va så enormt med fuglar..





Rain

It rained and it rained and it rained,
the average fall was well maintained.
And when the tracks were simply bogs,
it started raining cats and dogs.

After a drought of half an hour,
we had a most refreshing shower,
and then the most curious thing of all,
a gentle rain began to fall.

Next day was also fairly dry,
save the deluge from the sky,
which wetted the party to the skin,
and after that the rain set in.
                      Unknown


Eg e ikkje 100% øvebevist om at det va sommar.
Men det VA ferie!

Det var en gang en sommer. I nittenhundreognittitre?

søndag 5. august 2012

Itsy bitsy spider

Eg e veldig usikker på kor sommaren blei av.
Koss har det seg at ferien snart e (må tvinga meg sjøl te å bruka det gresseliga ordet..)
slutt? Eg syns an nettopp begynte. Men så va eg ei veka på SiS, ei veka i England,
hadde besøk fra England i ei veka, fam Solbakken va her i ei veka, og så innser eg
jo at det balle litt på seg her. I dag e det ei veka te neste søndag (tenk det!),
og neste søndag må eg var på plass på Finnøy, for mandagen e det jobb.
Eg kan ikkje sei eg blir gla inni hjerta mitt av å tenka på det.

Men, det e alltid masse å var takknemlig for, og på ein pub i England
(Mr. Squiffy's) fant eg et utsagn eg ikkje kan aent enn å var
djupt og himmelrungande enig i:






Det e mange gode minner å var takknemlig for ette denna ferien.
Ein viss fare for at det kjeme ramlande nåken bilder ettekvart!

tirsdag 3. juli 2012

For en gammel luftmadrass fra nittenåttifem...

Luftmadrasså va nok ikkje fra 1985. Men eg e ganske sikker på at teltet va
på alder med meg! Tone Iren og eg reiste på Sommer i Sør, 
med telt, halvaen luftmadrass og masse optimisme.
Me blei enige før me drog, at det va bedre å le enn å bli sure.
Og det praktiserte me rimelig godt gjennom heila vekå.
Når me såg kor "god" plass me kom te få i teltet, lo me.
Når me sammenligna teltet med alle rundt oss, lo me.
Kver gang me kom gåande bort på campingplassen, og såg teltet, lo me.
Me hold på å le oss ihel av det dei som gjekk forbi ette me hadde lagt oss
(evt før me stod opp) sa.
Når værmelderane slo te med syndeflod, såg me på kvarandre og lo.
Kver kveld låg me på luftmadrasså og vrei oss av latter te me nesten ikkje fekk pusta.
I det heile tatt lo eg mer enn eg har gjort på lenge.
Latterkramper e sunt!

Hørrt utenfor teltet:
Liten unge: "Hvorfor har de så lite telt?"
Sliten mamma: "Det vet jeg heller ikke"...



Det va ei veka med opp- og nedturar, med sinne, hurraglede, latter, tårer, morro
og et hovedfokus: MER JESUS!  
Det trengte både eg og mange andre, det va herrrrlig å få lov å bare fokusera på
det viktigaste ei stund. Det kan fort komma flere rapportar fra den vekå ;)


Speidere, vær beredt!
Eg har aldri vore speidar, men eg får te å sikra meg mot
syndefloder likavel!






mandag 18. juni 2012

Og når det så har gått et år..

Det va ikkje heilt ette planen. 27, liksom. Ka e nå det?
Eg hadde jo ikkje forsont meg med 26!
Men eg kom ikkje unna i år helle. Så då kunne me lika godt eta kaka.
Elisabeth stilte med festlokale, og eg bakte og balerte.
Dagen blei igrunn svært så bra, med bl.a. bursdagssang på tysk, engelsk
og norsk, pluss herlige meldingar på norsk, engelsk, spansk og svensk.
Følte meg reint internasjonal der ei stund. 
Og så hadde eg jammen ein finsk gjest om kvelden, 
når eg tenke på det. Det blei ein heidundrande fest med dunkande
musikk, dansing på bordet og høg sigarføring.
Nei. Igrunn va det ganske fredelig, bortsett fra når alle lo på ein gang.
Det e klart, det merkes jo at man har 10 damer på ett kjøkken.
Apologies te husets fira mannfolk...
Eg fekk gaver óg, det va stas! Blomster og lys og dameting,
og så hadde Anita og Solfrid lagt innsats ner i å mobba meg for
at eg klage på alderen min. Dei hadde lagt te ikkje mindre enn ni gaver
som ska hjelpa meg på veien mot alderdommen.
Det kan nevnast kryssordbok for å holda hjernen i sving, tranpiller
for å smøra leddå så di ikkje begynne å knirka, sticky hands for å bevara 
barnet i meg, karameller te å eta mens eg fremdeles har tenner, ei fin hårklemma
(for te eldre du blir, te mer må du pynta deg) og hårfarge for å dekka øve dei grå.
Det va ein retteleg gilde kveld!


Eg E klar øve at eg har et stykke igjen te eg blir pensjonert.
Men e syns nå 27 e gruelig likavel.

27 lys blei for masse bal.
Det fekk holda med to tierar og sju einerar.
Man er da lærer!


I dag skulle elevane sei fine ting te meg, si eg hadde hatt bursdag.
Og då va det ein av guttane som sa at eg e flink å ordna opp når 
det e ting som e blitt dumt. Då va det rett før eg begynte å grina. Det trur eg
e det finaste nåken har sagt te meg på aldri så lenge.
Og så va det ein som sa at "når me ska læra oss nåke, då gir du deg isje før me kan det".


Hurra for meg som fylte mitt år! Elle nåke.


torsdag 7. juni 2012

...og fire kvister deler seg

Du vett den følelsen når du henge ette armane mellom himmel og jord
og lure litt på om denna rognå egentlig tåle vektå di?
Du sprelle litt med beinå og prøve å finna bakken, ein liten
flekk med trygg grunn å setta føttene på. Foten tar neri,
bakken smuldre opp onna skoen, du sklir og får på nytt fart
ut i den tidlige sommarkvelden. Nei? Ukjent for deg, seie du?
Du sko tatt deg ein tur med Elisabeth og meg. Eller... det kjeme vel litt an på
om detta va nåke som hørrtes fristande ut.
Hørrt i skauen på vei ner fra Landafjellet 31. mai:
"Viss me nå prøve å gå bort der, så komme me oss kanskje ner der."
"Ja....går an å prøva."
"Vil du gå først?"
"Kjære vakre rogn, nå har du full styring på livet mitt."
"Viss eg dør på vei ner her, kan du sei te foreldrene mine at det va 
in pursuit of better health. Elle nåke."
For å sei det sånn: Me hørrte ganske godt dei som jobba på gårdane nerforbi oss.
Viss di tok et øyeblikk og hørrte ette ka som egentlig foregjekk oppe i 
skogen, tippe eg di fekk seg ein god latter.
Saken va den, at me hadde gått opp på Landafjellet, og nå skulle me ta 
tyskertrappene ner igjen. Dei hadde eg nemlig aldri gått. Men det hadde
Elisabeth. Det gjaldt bare å finna di. Og det gjorde me forsåvidt. Ei stund.
Så forsvant di ut i ingenting, og Elisabeth sin teori om at "eg trur det e ner her altså!"
blei slått kraftig ihel med et "e du VILL? det e jo 90 grader rett ner! Eg går ikkje ner der."
Mulig eg skulle ha gått ner der. For det va ikkje veldig lite bratt der me te slutt endte
med å gå ner helle. Og det va ikkje trapper der. Det va ein vaklevoren mur, det va graner 
(nytte ikkje å holda seg i dei nederste greinene på graner, di bare knekke!), det va latterhyl
og galskapsakrobatikk. Og det e her me kjeme te øyeblikket der eg hang og dingla
i ei rogn og va direkte glad for at eg bare hadde ete to kjeks på foreldremøtet den kvelden.
Det gjekk utøve ca alle musklene i kroppen (Elisabeth kjenne det ennå, seie hu), 
inkludert lattermusklene. Og så endte eg opp med ein veldig grønn buksebak.
Men alle va enige om at det hadde vore ein gilde tur!



Når eg kom heim, oppdaga eg at eg hadde fått
litt av skauen med meg te Judaberg.
Hurra for columbusing!


onsdag 30. mai 2012

Somewhere beyond the sea

Okei, så i går gjorde eg nåke eg normalt ikkje gjer.
Eg brukte google bilder i klasserommet, vist på prosjektor,
uten å ha testa på forhånd ka for slags bilder som kom opp. Me hadde snakka
om sfinxen i Egypt som mangle nase (har sett prinsen av Egypt, og ja, eg understreka
at det neppe e historisk korrekt at det va Moses sin feil at den nasen ramla ner..),
og tidligare på dagen hadde me rota oss inn på blåkval. Og eg hadde prøvd å forklara
størrelsesforskjellen på ein blåkval og et menneske. Så siden me allerede dreiv og såg på
bilder, søkte eg på blåkval vs menneske. Og fekk opp ein masse forskjellig, blant aent
bilder eg kunne bruka te å illustrera kor ufattelig svær ein blåkval kan bli.
Eg hadde ikkje eingang gått særlig langt nerøve siå. Plutselig såg eg nåke eg kjente igjen.
Jada, for vett du ka ei fant når eg googla blåkval vs menneske?
Et bilde av meg sjøl.
Unødvendig å beskriva entusiasmen i klasserommet...

Bildet va selvfølgelig fra bloggen, av meg og Emelie som står mellom
to digre kjevebein fra ein blåkval.
Syns det bildet har gjort seg fortjent te ei nyvisning:

Blåkval vs menneske

onsdag 23. mai 2012

Gylne skor

Eg sitte her og har ete meir is enn ka som burde vore lovlig, 
og ser på bilder fra gårsdagens tur. Gylne skor e soundtracket
akkurat nå, og då kom eg jo på den enorme kuskiten Elisabeth trødde i.
Hu gjekk i sandaler, og det surkla godt der hu sklei avgårde.
Eg e egentlig ikkje særlig snill.
Eg lo. 


Det e igrunn ikkje så verst fint her på holmen.



Det e sol, det en varmt, og tradisjonen tru blir eg tung i håvet og lettare irritabel.
Me må ha oss ein tur i dag og. Men først vil eg ha ein is.

søndag 13. mai 2012

Fiskarna i haven

På torsdag smakte eg fiskefór. Jepp. På besøk på Rygjabø med
fjerde klasse og på tur ut te oppdrettsanlegget. Store, brune pellets som
igrunn ikkje smakte spesielt godt. Men eg smakte. Litt usikker på ka eg prøve 
å bevisa med å alltid ta dessa ekle utfordringane, men mindre enn ein time
seinare smakte eg rå kråkebolla. Eg anbefale ikkje det heller.
Me kan legga dei to tinga te listå øve ting Oddbjørg ikkje like.
Ilag med mais, sopp og håveverk.



Ungane lærte å knyta knutar.
Eg prøvde intenst å blanda meg minst mulig.

Forresten fekk eg hørra av ein av elevane mine ein dag at
"du va heldig med fjeset ditt".
Det regne med kompliment te ein lærar.

lørdag 5. mai 2012

Liv som har levd og forsvunne

Ka eg har gjort i det sista?
Tja. Eg har rørt i tomatsuppa og prestert å vippa vispen opp og ut i luftig svev
før an kræsjlanda på golvet. Unødvendig å sei at det va suppa på komfyren, på golvet,
på skapdørene, på kjøleskapet og på meg. Ellers har eg tatt et godt jafs av tommelen
med et råkostjern, prøvd å kopiera opp et oppgavehefte te 15 elevar med et vikarskjema
 inni (va først irritert for at kopimaskinen streika, men innsåg det va ein
"blessing in disguise",det e jo ikkje nødvendig å dela sånnt ut te ungane),
har vaska ei lys dongeribuksa med ein lapp av tjukt gult ark i baklommå
(nå e den lommå gul), har tilbragt ein dag ute i solå med solbriller uten solkrem
(vaskebjørn, ja...), har lært ein klasse å dansa reinlender speilvendt....
I dag sko eg eta resten av tomatsuppå, og presterte å søla i sofaen
og på meg sjøl.

Men: Eg har ikkje vore på sjukehus, eg har ikkje vore på nåke bilverksted,
og eg har ikkje vore på legekontoret (bare på helsestasjonen, og sånne småting
kan me ikkje henga oss opp i).

Dessuten e det vår. Ka e nauå då?






Førr nu e det vår her i byen, og gatan e bar.
Det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har,
vi trur på oss sjøl littegranne.
                                                                                                   
                                                                                                     H. Sivertsen

søndag 22. april 2012

Alt så har liv seie: eg vil,eg!

Eg e øve gjennomsnittet gla i kvitveis.
Og på Finnøy fins di i ville mengder.
Love it!

Me har vore ute og lekt i våren!
I går la me turen te Spanne og videre øve te Harås.
Målet va egentlig at Elisabeth sko ta bilder av lam, men eg fekk nå tatt 
ein del eg og. Av lam, blomster, venner, utsikt....vår!
Når me sko ut på veien på Harås, måtte me gjønå ei litt gjenstridig grind.
Ein ståltråd som va ein smule stram og temmelig rusta holdt na på plass.
Eg begynte å lirka. "Ikkje gjer da", sa Øydis. "Dåke får an ikkje på igjen".
Elisabeth bare fnyste. "Har sje du vore med Oddbjørg før, du?".


Hestehooooov!
Det e lite i verden som lukte
bedre enn hestehov.

Heilt ok pluss utsikt på Spanne.
Og så likte eg påskeliljene langs muren!

Di dreiv og slapp sauene ut. Dei fleste lammå
va ute, mens mange av søyene fremdeles va inne.
Det va lyd.

Littegrann sprett i di, kan du sei.

Eg fant ein fin stein:)

Øydis blei tvunge te å posera.
Detta bildet burde ha hatt lyd.
Priceless.

"Gå gjønå dokke, så tar eg bilder!"
Lite gjennomtenkt, Elisabeth.
Då står det jo ein fotograf klar
på andra siå.

"Det va godt me tok med oss Øydis!" sa Elisabeth.
Oddbjørg va enig.

Han lèt meg liggja i grøne enger....

....han fører meg til vatn der eg finn kvile.

Me traff ein kvalp!

Heilt ufattelig skjønn.



Vår og venner. Alliterasjon på høgt nivå.