Yeah, it just ain't been my day

Eg kan jo begynna med ein generell advarsel.
Storebrødre og eventuelle andre som syns eg tidvis dele detaljer
dokke ikkje vil veta: Du lese videre på eget ansvar.

For gårsdagen, den kan ikkje refereras uten nåken harde fakta.

Det starta klokkå 06.00. Når unge frøken Drarvik bare måtte ta innøve
seg at drømmen om å ikkje ha mensen når eg sko ta livredningskurs (i basseng...)
va gått i tusen singlande knas. Når eg toga inn på Kiwi klokka halv åtta for å kjøpa
tampongar, svart i blikket og med den karakteristiske "eg har vondt i magen,
e kvalm og svimmel"- gangen,  då skjønte nok han stakkaren som eige sjappå
at her må me bare smila og la det stå te. Eg smilte eg og, når eg kom på det,
og klarte for ein gangs skyld å la var å blanda det hersens avtalekortet med
kolumbus- kortet (MÅ begge to var grønne?).

Det va planleggingsdag på skulen, og hadde det gått ut på å sitta i ro og lytta,
hadde det kanskje gått greit. Men så sko di ha meg opp å gå og prata med andre.
Då kapitulerte eg. Bedre å flykte enn ille fekte. Eller, bedre å komma seg ut enn
å spy på konferanserommet. Så eg låg. På sofaen og på pulten. Hurra.

Halv to sko me kjøra te Vikevåg og bassenget der, og læra oss å redda liv.
Detta hadde eg grudd meg te i vekevis, gamle gym- og svømmetraumer kom
sigande, og alle mulige scenario va utspelt på forhånd. I utgangspunktet va eg ikkje
bekymra for mensen, det va jo ikkje den tiå ennå. Men så e det hu venninnå mi
som eg e veldig glad i (null ironi, eg E det, altså!).
Hennas syklus har ein tendens te å senda min i høygir.
Så når hu begynte å klaga, begynte eg å bekymra meg.

Målet for kurset for min del hadde vore å overleva, og helst å få det te.
I løpet av veldig kort tid fekk eg et møkje mer konkret mål:
Ikkje spy i bassenget. Det va klart ette 12,5m bryst at det kom te å bli ei utfordring.
Men det gjekk, og eg kom meg derifrå med verdigheten sånn nåkenlunde i behold.

Det va øvestått, livet va bra, eg kunne bare slappa av.
Bare ein liten tur ut om kvelden for å synga i ein 70-års dag. Piece of cake.
Bokstavelig talt. Bare kos og gode tider. Te eg sko heim.
Hadde parkert i grøftå, og nøye unngått å kjøra på dei betongdingsane
som stod der og lurte. Unngjekk di fint når eg sko derifrå og, men så gjekk det litt tregt
når eg sko snu. Det kom ein bil, eg tenkte eg sko komma meg ut av veien......BANG.
Eg fekk bilen opp av grøftå, snudde, tenkte "kanskje det gjekk greit likavel?",
kjørte nåken meter, og tenkte "NEI. Det gjorde det ikkje."
Ut av bilen, på med lyktå ("Kjære Jesus, please la det var ein pinne som har hengt
seg opp elle nåke"), kjapp konklusjon: Disaster.
Heiv meg på telefonen og ringte te Tor Bjarne, som óg nettopp hadde gått.
Null svar. Så den som måtte traska tebake te 70-års feiringå og innrømma
at eg trengte hjelp, det va  meg. Og for dei som kjenne meg,
dokke vett det å spør om hjelp... Det sitte langt inne. Langt.
Eg kunne ha klart det sjøl. Med tiå te hjelp.
Men det va kveld, det va mørkt, og eg hadde trengt to hender.
Måtte liksom hatt lyktå i munnen.
Og hadde eg ikkje spydd då...
Når du punktere så grundig som du aldri har gjort før, og ende med å dra jubilanten
og sønnen hans ut fra festen for å hjelpa deg, då vett du at du har gjort det godt.
Men dei va heilt supre, det ska di ha. I finklær og med handlekraft te tusen
gjekk di laus på oppgaven, og mindre enn 20min seinare kunne the "damsel
in distress" kjøra heim. Lettare frustrert. Sko gjerna sagt at eg klarte å le når
eg kom heim, men så god e eg ikkje. Eg flire nå. Men måtte sova på det først.

Har absolutt ingen tru på at gårsdagens happenings hadde nåke som helst
med dato å gjer. Det hadde med biologi, nerver og lite gjennomtenking å gjer.
Og konklusjonen må jo bli at første dag med mensen burde eg ikkje gå ut.
Andre dag med mensen blir vertfall tilbragt inne, det kan eg bare sei!

Men fy flate. Fest og basar. Så ironisk som eg kan få sagt det.

Eg har hól i dekket mitt.

Ikkje så svært i dagslys som det virka for meg i gårkveld,
men stort nok likavel.

Usedvanlig lekkert reservedekk.
Med såpass lite luft i at eg e litt redd for
å kjøra på det...

Nåke seie meg at eg må ringa nåken som kan skaffa meg nye dekk på mandag.
Fira i talet. Bakhjulå e såpass slitte at di burde blitt bytta snart uansett.
Og tre nye og ett brukt blir jo bare tåpelig. Så jadda, nåken ska få tjena penger
på styret mitt. Kjekt for dei! ;)

Så det, så!

Eg har stemt! Surra meg inn i stemmelokalet, fjolla med hu som stod
innforbi naboforhenget, fekk stempel og stappa stemmeseddelen
(elle ka det nå hette) oppi urnå. Som, spør du meg, ikkje ser ut som
ei urna litt ein gang. Det e jo bare ein litt fancy boks.
Fryktelig godt mulig me får ei ny regjering. Eg kan ikkje sei eg
har vore heilt fornøyd med alt det den me har nå har funne på.
Men eg trur trygt at eg kan sei eg ikkje blir 100% fornøyd med den
neste helle. Valgkamp blir eg som regel bare sur av, det e så masse
loving og lyging og gjennomsiktige argumenter.
Foreløpig har eg klart å holda godt munn om ein del av det som
e blitt sagt som har provosert meg, me får sjå kor lenge det holde.

Men eg har gjort min såkalte borgerplikt, eg har stemt!
Så har eg iallefall all mulig rett te klaga og syta øve alt eg ikkje e
fornøyd med dei neste fira årå.

For det e igrunn det me gjere, e det ikkje?
Uansett kor UFATTELIG godt me har det, så klage og syte me te kydn kjeme heim.
Så lenge me har gardar og kyr, då. Og så lenge me har ein haug udugelige lærarar
som det kan klagast øve (men det ska visst ikkje vara lenge før di får skikk på oss).

Det holdt te nå, gitt.

Eg rekne med solå kjeme te gå både opp og ned
sama kem det e så styre landet.