mandag 18. juni 2012

Og når det så har gått et år..

Det va ikkje heilt ette planen. 27, liksom. Ka e nå det?
Eg hadde jo ikkje forsont meg med 26!
Men eg kom ikkje unna i år helle. Så då kunne me lika godt eta kaka.
Elisabeth stilte med festlokale, og eg bakte og balerte.
Dagen blei igrunn svært så bra, med bl.a. bursdagssang på tysk, engelsk
og norsk, pluss herlige meldingar på norsk, engelsk, spansk og svensk.
Følte meg reint internasjonal der ei stund. 
Og så hadde eg jammen ein finsk gjest om kvelden, 
når eg tenke på det. Det blei ein heidundrande fest med dunkande
musikk, dansing på bordet og høg sigarføring.
Nei. Igrunn va det ganske fredelig, bortsett fra når alle lo på ein gang.
Det e klart, det merkes jo at man har 10 damer på ett kjøkken.
Apologies te husets fira mannfolk...
Eg fekk gaver óg, det va stas! Blomster og lys og dameting,
og så hadde Anita og Solfrid lagt innsats ner i å mobba meg for
at eg klage på alderen min. Dei hadde lagt te ikkje mindre enn ni gaver
som ska hjelpa meg på veien mot alderdommen.
Det kan nevnast kryssordbok for å holda hjernen i sving, tranpiller
for å smøra leddå så di ikkje begynne å knirka, sticky hands for å bevara 
barnet i meg, karameller te å eta mens eg fremdeles har tenner, ei fin hårklemma
(for te eldre du blir, te mer må du pynta deg) og hårfarge for å dekka øve dei grå.
Det va ein retteleg gilde kveld!


Eg E klar øve at eg har et stykke igjen te eg blir pensjonert.
Men e syns nå 27 e gruelig likavel.

27 lys blei for masse bal.
Det fekk holda med to tierar og sju einerar.
Man er da lærer!


I dag skulle elevane sei fine ting te meg, si eg hadde hatt bursdag.
Og då va det ein av guttane som sa at eg e flink å ordna opp når 
det e ting som e blitt dumt. Då va det rett før eg begynte å grina. Det trur eg
e det finaste nåken har sagt te meg på aldri så lenge.
Og så va det ein som sa at "når me ska læra oss nåke, då gir du deg isje før me kan det".


Hurra for meg som fylte mitt år! Elle nåke.


torsdag 7. juni 2012

...og fire kvister deler seg

Du vett den følelsen når du henge ette armane mellom himmel og jord
og lure litt på om denna rognå egentlig tåle vektå di?
Du sprelle litt med beinå og prøve å finna bakken, ein liten
flekk med trygg grunn å setta føttene på. Foten tar neri,
bakken smuldre opp onna skoen, du sklir og får på nytt fart
ut i den tidlige sommarkvelden. Nei? Ukjent for deg, seie du?
Du sko tatt deg ein tur med Elisabeth og meg. Eller... det kjeme vel litt an på
om detta va nåke som hørrtes fristande ut.
Hørrt i skauen på vei ner fra Landafjellet 31. mai:
"Viss me nå prøve å gå bort der, så komme me oss kanskje ner der."
"Ja....går an å prøva."
"Vil du gå først?"
"Kjære vakre rogn, nå har du full styring på livet mitt."
"Viss eg dør på vei ner her, kan du sei te foreldrene mine at det va 
in pursuit of better health. Elle nåke."
For å sei det sånn: Me hørrte ganske godt dei som jobba på gårdane nerforbi oss.
Viss di tok et øyeblikk og hørrte ette ka som egentlig foregjekk oppe i 
skogen, tippe eg di fekk seg ein god latter.
Saken va den, at me hadde gått opp på Landafjellet, og nå skulle me ta 
tyskertrappene ner igjen. Dei hadde eg nemlig aldri gått. Men det hadde
Elisabeth. Det gjaldt bare å finna di. Og det gjorde me forsåvidt. Ei stund.
Så forsvant di ut i ingenting, og Elisabeth sin teori om at "eg trur det e ner her altså!"
blei slått kraftig ihel med et "e du VILL? det e jo 90 grader rett ner! Eg går ikkje ner der."
Mulig eg skulle ha gått ner der. For det va ikkje veldig lite bratt der me te slutt endte
med å gå ner helle. Og det va ikkje trapper der. Det va ein vaklevoren mur, det va graner 
(nytte ikkje å holda seg i dei nederste greinene på graner, di bare knekke!), det va latterhyl
og galskapsakrobatikk. Og det e her me kjeme te øyeblikket der eg hang og dingla
i ei rogn og va direkte glad for at eg bare hadde ete to kjeks på foreldremøtet den kvelden.
Det gjekk utøve ca alle musklene i kroppen (Elisabeth kjenne det ennå, seie hu), 
inkludert lattermusklene. Og så endte eg opp med ein veldig grønn buksebak.
Men alle va enige om at det hadde vore ein gilde tur!



Når eg kom heim, oppdaga eg at eg hadde fått
litt av skauen med meg te Judaberg.
Hurra for columbusing!