Kvelden før kvelden

Det e stille i Søndenåhaugen 29. Alle har lagt seg, dei voksne slitne ette å ha kava med å få alt i stand te jul, ungane med forventningå kriblande i kroppen. I mårå e det jul! "Visste du det, Moster Oddbjørg, at i mårå e det jul?" Joda, eg visste det. Og nå e det klart. Nå kan julå bare komma. Eg må bare dela ein sangtekst først.
Ein av mange salighetsting her i verden e sangtekster og fine melodiar. Denna her har eg rappa fra Jul i Blåfjell, overhodet uten tillatelse.

Det er kvelden før kvelden i kveld.
En stund med stille ro.
Vi tenner et lys for deg som ble alene,
og et lys for den som dro.
Vi tenner et lys for deg som ble alene,
og et lys for den som dro.

Det er kvelden før kvelden i kveld.
Vi sitter ved vårt bord.
Vi tenner et lys for alle som er redde
på vår store, runde jord.
Vi tenner et lys for alle som er redde
på vår store, runde jord.

Det er kvelden før kvelden i kveld.
Og himmelen er blå.
Vi tenner et lys for at lufta og jorda
skal bli renere enn nå.
Vi tenner et lys for at lufta og jorda
skal bli renere enn nå.

Det er kvelden før kvelden i kveld.
Vi har det varmt og godt.
Vi tenner et lys og takker for livet,
og for alt som vi har fått.
Vi tenner et lys og takker for livet,
og for alt som vi har fått.


Einaste så mangle i den sangen e Jesus. Så da må eg legga te et vers fra ein aen sang og,sånn at eg får med ka julå i bunn og grunn handle om:

I det stille til de små bringer Jesus håp og fred.
Og han kommer, da som nå, fra sin himmel til oss ned.
Julenatt med lys og glede minner oss om Gud som kom.
Evig er han her tilstede. Nå står grav og krybbe tom.

God jul.

Joy to the world!

EG HAR FÅTT IGJEN PCEN MIN!!!!

Og kan nå skriva så mange åar og æar og øar som eg bare vil! Måtte bare skifta tastaturet tebake te norsk først, reparasjonsfyren hadde endra littegrann. Men det e GLEDE og fryd i heimen! Eg har ikkje mista verken bilder eller filmar, og livet e godt. I dag har eg levert tre oppgaver. Gjorde det lenge før fristen, for da kan eg bruka dei siste dagane i York før jul på kjekkare ting. Juleshopping, lunsj med venner, julekortskriving etc. Einaste e at eg må sei hadet te dei av vennene min som ikkje kjeme tebake ette jul. Det e mindre trivelig. It's a cryfest, som Emelie så fint seie. Første tårene kom i dag ette lunsj. Ka ska nå folk ta bare ett semester for? Fullstendig uforståelig. Men me ska gjer det mesta ut av dei neste dagane! Her ska det bli avskjed med STIL.

Og så har eg jo for all del venner som ska var her heile året. Og siden eg trenge ein disk med et sånnt festlig opplastingsprogram for å få putta dei nye bildene mine inn på pcen (og den disken e i Noreg, mitt Noreg), ska eg jammen putta inn nåken bilder av sånne venner:

Beki (akkurat her litt kald, men ellers herlig), Abi (med stripete genser, aldeles skjønn) og Matt (ser ut som han tenke på å stupa, og det gjer han sikkert og..)

Chrissy og Katie (alle har kallenavn i detta landet...), glajenter.

Matt, Scott, Andy og Phil. Villaste gjengen..

Anna, som teipe fast sykkellyktå si med blank teip og bruke refleks i mengder. Fryd!

Og ellers masse andre kjekke folk. Så eg ska alltids klara meg:)

There were birds in the sky

I dag e huset tomt, alle har reist te Manchester paa julemarked. Eg e heima for aa laga murstein og faa orden paa rom og heim. Og Laura (fantastiske Laura) har laant meg pcen sin.
Saa i dag kan eg hoerra paa musikk, sjekka mail og blogga uten aa maatta gaa te universitetet:)

Daa passe det jo greit aa innvia alle interesserte i tirsdagens eventyr. Daa skulka Maggie, Molly og eg skulen (bare et ubrukelig seminar, mor) og drog te Chatsworth. Me tok tog fra York via Sheffield te Chesterfield, venta litt der og tok buss videre te Baslow. Utrulig kos busstur gjennom Postman Pat-landskap og med selskap av omtrent 20 pensjonistar (me trakk ner gjennomsnittsalderen rimelig grundig..). Fra Baslow gjekk me oeve markene mellom digre eldgamle tre, sauer og fasanar og opp te Chatsworth. For dei som ikkje har innsideinfo e Chatsworth heimen te hertugen og hertuginnaa av Devonshire, og det blei brukt som Pemberley i den nyaste filmatiseringaa av Stolthet og Fordom. Sistnevnte e selvfoelgelig hovedgrunnen te at me ville sjaa plassen... Fantastisk flott bygg (me kjente igjen flere rom fra filmen, exitement!) med diger skjoenn hage. Ein nydelig dag med frisk luft, bevegelse og masse masse bilder tatt.

Bildene faar eg dela paa et seinare tidspunkt, ein av gledene med aa var pclaus e at eg maa bare la bildene bli fint inni kameraet.

Men eg stjal et bilde fra ein aen plass, pluss et par fra bloggen te Maggie, saa dokke kan faa et inntrykk, vertfall:

Venting paa markedet i Chesterfield

Kostymeproeving. Maatte jo proeva oss som adelige;) Eg e hushjelp akkurat her, best eg holde meg paa min rette plass..

Passe nydelig plass..



For dei som maatte ha lyst te aa be for at eg snart ska faa pcen min igjen (fortrinnsvis ilag med bildene og filmane mine..), e det veldig lov. Livet e blitt hakket mer komplisert ette at an tok kveld. Oppgaveskriving paa skulepcar e stress..

The old Chevy's dead

Tenkte bare eg sko forklara mangelen paa innlegg i det sista. Det kjeme av at pcen min bestemte seg for aa legga inn aarene. Skikkelig frustrerande, spesielt si an tok med seg alle bildene eg har tatt si eg flytta te England (ja, eg VETT eg burde brent di ut, eg bare gloemte det heila tiaa..), ein del filmar, musikken min, paabegynte oppgaver... Minnepinnen min e doed den og. Grem. Eg har levert an te naaken mennesker som i utgangspunktet meinte at joda, detta sko di klara aa ordna paa et doegn eller saa.

Naa e eg uten egen pc paa andre vekaa, og begynne aa bli rimelig lei. Eg vett ikkje om di klare aa redda det som va paa pcen, eg vett bare at detta tar tid og blir neppe videre billig.

Saa eg skrive oppgava paa skulen (paa skrekkelig irriterande engelske tastatur) og har konstant oppsyn med telefonen i tilfelle di ringe og seie di har fiksa pcen og verden kan gaa tebake te normalen.

Og, viss det naakengang skjer, ska eg fortella om Molly sin bursdag, besoek av mor og Liv Ingunn, juletrepynting og saann morro som eg faktisk har hatt sjoel om pcen doede:)

I never really knew that you could dance like this

I gårkveld va eg altså på ballett for første gang i mitt liv. Mark og eg såg Nøtteknekkeren, og kom ut igjen med håvet langt oppi skyene. FY fillen, at det går AN! Utrulig flinke dansarar som bøye og strekke på plasser eg ikkje vett eg har ein gang. Me va fint enige om at me mangla språk te å beskriva kor flinke di va. Grasiøse, mjuke og nydelige når liksom ikkje opp. STOR stas! Desverre hadde eg ikkje kamera med meg, så bilder fra the Grand (York Grand Opera House) får komma på sikt, muligens neste veka, viss me går og ser Cabaret:)

Men ein dag eg faktisk hadde kamera med meg, va forrige lørdag. Eg og Emelie hadde lenge planlagt å kjøpa nåken heilt fantastiske huer me fant på markedet i byn, og tiå va kommt for å fjolla. Det va ein sånn dag der dei som syns det e flaut når eg tar på meg latterlige ting og vise meg offentlig va glade eg va i York, og ikkje i Sauda. Me hadde ein stor dag, med masse masse oppmerksomhet og latter.

Viss nåken lure på om to jenter med nesten like svarte huer med mønster i neonfargar tiltrekke seg aldri så lite grann oppmerksomhet, kan eg fastslå at, joda. Et par hundre rare blikk og folk som peike og ler.

På vei heim traff me ei av jentene eg bur med. Hu såg ut som hu lurte seriøst på ka me feilte, men tilbød seg å ta bilde. E me ikkje fine?

Ikkje akkurat stress å finna kverandre i butikken..

Eg viste Maggie huene og fortalte ka me hadde gjort. "Wow. You're brave."

Du får ikkje mer løye enn du lage sjøl!

Casper, the friendly ghost

I går va det Guy Fawkes Day. Guy Fawkes e berømt fordi han prøvde å sprenga parlamentet i luftå med kongen inni. Han blei brent på bålet for det, sjøl om planen hans gjekk i vasken. Seie seg sjøl at han må få sin egen dag. Kvert år på den femte november brenne engelskmennene bål te minne om Guy. Eg trur di har ei dokka på bålet som ska var han og, men eg såg ingen bål, så kan ikkje bekrefta det. Fatisk va godeste Fawkes fra York, men siden det e ein tett bebygd by, va det ingen bål innforbi gangavstand. Ikkje som me visste om, vertfall.. Så me gjekk ut te middag isteden. Ette mat (eg åt fisk, mor!) på The Lion and Lamb Inn, tok Maggie, Molly, Rachel, Emelie, Fraziska og eg oss ein Ghost Walk i York sentrum. York har visstnok 504 spøkelser, nåke som betyr at det "the world's most haunted city". Me såg ingen, men det va ein meget festlig tur:)

Her e da middagen min, ein fisk som va ein anelse større enn nåke eg nåkengang har fått i meg på ein gang. Mulig det hadde gått an viss an va av sjokolade, men haaallo. To makrellhalar e min versjon av ein skikkelig fiskemiddag. Ei heil hysa? Null sjans. Og ette at Maggie hadde funne halen og påpeikt at "there's probably an eye in there somewhere", begynte eg i hale- enden. Og slutta og eta når eg va mett. Lenge før eg kom te der auene skulle vore, med andre ord.

Me, my fish and I. Fotobevis te ære for mor, som tvile på at eg får i meg nok fisk.

Høydare på Ghost Walk: The headless bride..

Ellers fekk me sjå kor ei jenta hadde overlevd pest, men ikkje kom seg ut av huset og sulta ihel, kor det hadde stått ein barneheim der ein mann hadde kutta strupen på alle ungane...

Masse glede og kos, med andre ord.

Emelie e skrekkelig redd for spøkelser, men aller mest redd for at den fuglen som dreit på Maggie ska komma igjen..

Den skumle atmosfæren va igrunn perfekt i York sentrum i går kveld. Mørkt, med skodd og røyk i luftå. Einaste va at ein som prøvde å sprenga parlamentet, må jo nødvendigvis feiras med fyrverkeri. Så den spøkelsesaktige stillheten va ikkje-eksisterande, og ofta måtte guiden vår venta litt med å snakka, for han drukna i pang, pang, pang, knitre, knitre...

Good times!

Signed, sealed, delivered

I detta landet får man kvitteringar for det mesta, og nåken ganger syns eg di tar det litt langt.

I dag leverte eg ei oppgava. Og fekk kvittering på at eg hadde levert na. Det e nå i og for seg greit nok, i tilfelle di rote na vekk. Da kan eg finna fram kvitteringen min og sei at eg har levert,tenk! In your face!

Men den dagen me va i Scarborough, tok eg og Maggie ein tur på do. For den gleden måtte me betala 40pence. Og ka fekk me i retur? Jo, ein kvittering! Så viss nåken lure, kan eg altså bevisa at eg har vore på do i Scarborough den 03.10.2009. Det va ein lørdag, og klokkå va 13:50. Og eg, som voksen, betalte 40p for det. Kontant.

Maggie og eg fant ein viss barnslig glede i å betala 40p to pee;)

Om å var trøtt på Helganes

Ein ettermiddag seint i oktober tusla ein rimelig sleten, trøtt og småsjuk Oddbjørg Drarvik ut av flybussen på Helganes. Det første eg såg va et skilt som snilt fortalte at viss eg sko utenlands, sko eg gå inn her. Så det gjorde eg. Og kom inn te bagasjebåndet og ei stengt dør som visstnok gjømte gate ein og to. Ei dama såg på meg og sa at eg såg ut som om eg måtte sjekka inn (vett ikkje om det va på grunn av det forvirra uttrykket eller den digre kofferten). Eg bekrefta at joda, det va planen. "Åja, men da må du gå ut, og så inn neste dør". Eg så gjorde. Der fant eg innsjekkingå (kun baggage-drop, stod det på skiltet. Eg lurte ei stund på om det betydde at eg måtte skaffa bagasjelappane ein aen plass, men ei trivelig dama sa at di ordna det i skranken, og ønska meg god tur.). Ette å ha levert fra meg 13,3 kg bagasje, gjekk eg gjennom sikkerhetskontrollen. Av med jakke, sko, belte, tøm lommer..eg fant meg i alt, for snart skulle eg på taxfree og så sko eg få meg mat. Trudde eg. Når eg kom inn, va det ikkje så masse som ein nedprisa røykpakke å sjå, og einaste tilgang på næring va ein cola-automat. Eg va skikkelig sulten, så humøret fekk seg ein knekk. Såg for meg at eg måtte leva på Tyrkisk Peber og c-vitaminer (nåke hadde eg jo i veskå) og drikka cola. Den sitte langt inne, eg har boikotta Coca Cola i øve fem år nå. Men eg måtte drikka, så eg reiste meg opp og slepte beinå bort te automaten. Øve den va det ein skjerm som fortalte ka gate flyet mitt sko gå fra. Gate 2. Eg såg meg rundt. I det krypinnet eg befant meg, kunne eg sjå gate 3, 4 og 5. Ein veldig blanda følelse kravla oppette ryggen. Eg måtte ha gått feil, og det va pinlig, men: Ein elle aen plass va det taxfree, mat og ikkje-coca-cola-drikka! Fryd! Så eg fant meg ei sikkerhetskontroll-dama, og forklarte situasjonen. Hu sa at joda, eg va kommt feil, eg måtte gå heilt ut, og så inn neste dør. Altså tebake te utgangspunktet. Eg traska gjennom metalldetektorpipedingsen (med alle klenå på og veskå på armen, ikkje så masse som ein liten pip..), og gjekk fort ut og inn igjen, gjennom den nå åpna dørå som leda veien te gate ein og to, og foretok dagens andre sikkerhetskontroll. Der stod mannen som hadde kommandert skoå av for 20min si. Han hadde bytta plass. "Dagens andre, eg klarte å ta feil", sa eg, for eg såg jo at han kjente meg igjen. Og joda: "Ja, eg såg eg hadde sett deg før", sa han. Gremmelse. Kunne han ikkje bare ha holdt seg på plassen sin?

Men eg va på vei. Av med jakke, sko, belte, tøm lommer...eg fant meg i alt, for snart skulle eg på taxfree og så sko eg får meg mat. Nåken lære aldri. Riktignok fant eg taxfree-sjappå, og fekk handla med meg norsk sjokolade og snop te gi i bursdagsgaver, men så gjekk eg inn i vente-området. Og ka va det der? Eg såg ingenting aent enn stolrekker. Så eg satte meg ner og angra grundig på at eg ikkje hadde kjøpt meg ei pølsa elle nåke før eg gjekk gjennom sikkerhetskontrollen. Det tok ei stund før eg oppdaga cola-automaten, og ei ennå lenger stund før det gjekk opp for meg at det eg satt og såg på va ei trapp. Det merka eg når ein mann gjekk opp. Lys i mørket! Der oppe va selvfølgelig caféen og maten! Eg spratt opp og trava opp trappå. Der oppe va det masse tomme stolar og bord, og inderst i kroken stod det ein gutt bak ein disk og solgte drikka og muffins. Eg kjøpte ei flaska vatn og ein sjokolademuffin. 50 kr, takk! E det rart turistar syns Norge e dyrt?

Igrunn va eg ganske glad når eg kunne legga Helganes bak meg. På flyet klarte eg å senda ein liten metallbit flygande bort på nabopassasjeren når eg sko åpna ein boks med juice. Skar meg selvfølgelig i prosessen. Endte med at flyverten gav meg ein ny boks og åpna an for meg...

Nåken dagar burde man ha sove litt lenger.

Søndenåhaugen 29, ein plass der det e masse kjekkare å var sleten enn det e på Helganes.

Salighetsting

Verden e full av salighetsting. Astrid Lindgren visste det. Hu skreiv om di i Marikken-bøkene. Salighetsting e små ting, handlingar etc som gjer deg varm innvendig, sånne ting som skape ein anelse salighet i kverdagen. Eg finne stadig flere og flere:)

For meg, som e så inderlig grundig norsk, fins det nok flere salighetsting i Norge enn nåken aen plass. Men eg finne stadig nye ting her i England som eg ikkje hadde vet på at eksisterte når eg budde i Norge, som for eksempel å ta dei tørre sengklenå ut av tørketrommelen og bæra di tebake te leiligheten. Eg har aldri i mitt liv brukt tørketrommel før, og kjeme neppe te bruka an på nåke aent enn sengkler og håndkler,men fy fillen. Du vett liksom ikkje kor kald du egentlig e før du stikke armane inn i trommelen og tar ut dei nyydelig varme klenå. Når eg kjeme fram te rommet mitt, blir eg sittande på sengekanten og bare holda på di, for det e så godt og varmt.

Andre eksempler på salighetsting kan var sjokolade, nybakt brød, hestehov og kvitveis, gode bøker, bra sangstemmer... listå vokse for kver dag.

Salighetsting: venner på kjøkkengolvet.

Ka e salighetsting for deg?

Norsk bonde i engelsk by..

Engelskmenn e rare dyr. Og di bur i et rart land. Ette tre veker som innbyggar i York, syns eg eg har rett te å legga fram nåken positive og mindre positive infopunkter om England og engelskmenn. Fullstendig subjektivt og i tilfeldig rekkefølge.

• Di kjøre på feil sia av veien. Detta i seg sjøl går an å leva med, sjøl om det e litt pinlig å tru at du e på vei inn i bussen, når det vise seg at du e på vei opp i fanget te sjåføren (ka ska nå han ha egen dør for da?). Men det som e vaskelig å venna seg te, e å sjå te høgre først når du ska øve veien. Har hatt et par sjå-te-venstre-ingen-bil-begynn-å-gå-sjå-te-høgre-BIL!!-øyeblikk. Ikkje påkjørt foreløpig, og e blitt flinkare å sjå meg for.
  


• Di har snorer i steden for lysbrytarar på badet. Kaffor nå det da? Den snorå som henge og dingle fra taket på badet vårt har eingang vore kvit. Det e hu ikkje lenger. Gje meg ein knott på veggen! Men neida. Det e for pingler, nordmenn og andre buskvekster.
  


• Du rekke ikkje finna deg sjøl på kartet før nåken spør om du trenge hjelp. Igrunn et sjarmerande trekk, du trenge aldri å var redd for å gå deg vekk i England. Bare finn fram kartet, og så kjeme et menneske og spør om hu/han ska hjelpa deg. Enten vise di deg veien, eller så følge di deg rett og slett.

• Du kan velga mellom å skålda eller frysa bakteriene. På et gjennomsnittsbad kan du regna med å finna ein spring for kaldt og ein for varmt vatn. Trikset, har eg funne ut, e å vaska hendene kjempefort i det varma vatnet, før det blir så varmt at hendene ramle av. Ikkje alltid det går, så då e det å skru på den kalde og skylla av resten av såpå.

• Det e ein liten knapp ved siden av kver stikkontakt. Te å skru an av og på med, forstås. Her trekke man ikkje ut kontakten, man skrur an av. Eg har ein tendens te å gjer begge deler.

Den te høgre e på, for dei som måtte lura..

• Di putte melk i plastflasker. Skulle tru det va nok plast i verden, men dengang ei. Men melkå e god den, så lenge eg holde meg te den som e skumma. Semi-skimmed, not so much fun.

• You OK? Spør di kver gang di treffe deg. Her i England betyr det rett og slett "koss har du det". Amerikanerane syns det e rart, for for dei betyr det mer i retning av "det ser ikkje ut som du har det så greit, koss e det med deg?" Men me har vent oss te å svara "yeah, I'm good :)"

Probably to be continued..

Fångad av en stormvind

York St.John Christian Union, óg kalt C.U. , e det som me i Norge ville kalt Laget på skulen. Di e ein fantastisk skjønn gjeng som har tatt imot oss nye med åpne armar og heimar. Me har hatt quiz, laser tag (eg gjekk glipp av den), grub crawl (pub crawl med hus i steden for pubar og mat isteden for alkohol), mocktail party... I det heile tatt masse glede og morro:) På lørdag tok me turen te Scarborough og lekte på strandå, gjekk langs slottsmurane, blåste nesten vekk og koste oss grundig. GOD gjeng! Minne meg litt om gode gamle Gnisten, så då vett vertfall saudafolk at det e bra greier:)

Rounders (ein slags slåball) på strandå.

Me tok turen langs slottsmurane oppe på høyden. Matt måtte opp på alt..

Horisonten sett fra muren.

Molly og Rachel


Rachel og meg. Jepp, det va vind.

I går feira me Maggie sin 21-års dag. Me va ein gjeng ute og åt, hu fekk gaver og kaka. God stemning!

Maggie prøve å blåsa ut 21 lys

Rachel og meg

Gud har velsigna meg med ein haug herlige venner:)

I Oslo har de kongen

...i Whitby har di Dracula. Og James Cook, ei svær klosterruin og, visstnok, Storbritannias beste fish and chips. Og så har di fint vær og måker:)
Global friends arrangerte tur, og me angra ikkje på at me blei med! Skjønnaste litle byen.

Emelie, meg og Silke foran restene av Whitby Abbey.

Plenen va nesten det kjekkaste med heile ruinen. Fantastisk herlig å legga seg ner:)

Whitby Abbey. Det som e igjen av det, vertfall. I ein monter inne på museet fant eg ein stein som va importert fra Norge. Emelie fant ingenting fra Sverige:) Ein null te meg!

Silke lurte litt på om nonnene gjorde sånne stunt.

Di visste å plassera klosteret sitt på ein plass med brukbar utsikt...

Mitt livs første fish and chips. Faktisk slett ikkje verst! Men eg kan ikkje svara på om det va den beste i Storbritannia..

Ei nyydelig strand hadde di og. Whitby e nødt te var bra om sommaren. Fekk heilt lyst te å bada.

Hoppebilde må te. Maggie, meg og Emelie.

Et par digre kvalbein (ein blåkval sine kjevebein, for å var nøyaktig), gitt te byen av Thor Dhal (Nordmann! To null te meg!) og ein elle aen. Te minne om menn fra Whitby som risikerte livet på sjøen.

Ruinen sett fra andre siå av buktå. Masse folk på vei opp og ner dei 199 trappetrinnå me nettopp hadde gått ner. Me gjekk ikkje opp den veien, me fant ein vei med bare 70 trappetrinn. Funka det og:)

I wear a halo

Dagen i dag begynte bra (bortsett fra ein eviglang kø med asiatar, eg har ingenting imot asiatar generelt, men den gjengen her KAN ikkje verken gå eller stå i kø..). Damå på den medisinske klinikken på skulen såg på papirene mine og sa "Oh, you're perfect!" Det visste eg jo, men greit å hørra det inniblant likavel;)
Resten av dagen har eg hatt fri, så nå kjeme det et i øvekant langt innlegg med bilder og forklaringar fra York og Limes Court.

Det e lov å bare sjå på bildene uten å lesa, vett det e mange som e allergiske mot lange blogginnlegg. Men det bare blidde sånn!

Dei første vekene i Bergen va det veldig praktisk at byen va omringa av "sju fjell" (alvorlig talt, spør du meg, e det stort sett bare Ulriken som kvalifisere te å var et fjell). Viss eg ikkje visste kor eg va, kunne eg bare sjå ette Ulriken, og så visste eg retningen heim. Yorkshire e igrunn rimelig flatt. Så mitt nye holdepunkt e York Minster. Den klare du stort sett å sjå viss du finne ein liten åpning. Og så vett du ca kor du e:) Bildet e tatt på vei te skulen i dag.

Detta e den gamle delen av universitetet. Igrunn et ganske så fint bygg:) Te venstre e financial office, der me va og ga fra oss masse penger i går.

I dag va eg på biblioteket og fekk meg lånekort. Igrunn mer enn på tide, for eg føle liksom ikkje eg bur ein plass før eg har fått bibliotekskort.
E det ikkje et fantastisk bygg? Det e nåke aent enn biblioteket i Sauda, ja! Men i Sauda får man låna dvdar gratis, det får man ikkje her. Eg hadde problemer med å holda den høfliga maskå når bibliotekaren sa det. Betala på et bibliotek? Spaaar meg! Men det e i det minsta gratis med bøker...

York Minster e Nord-Europas største katedral, og et sånnt bygg som det e umulig å få tatt skikkelige bilder av for ein stakkar. Må kjøpa kort for å få heila greiå med...

Traff ein gjeng fra HiB på studietur. Veldig trivelig med kjentfolk:) Her representerte med Lars Kristian og Kristine.

Her e da Limes Court, sett fra vinduet mitt. Eg bur heilt inderst i hjørna. Trur det e ca 30 leiligheter te sammen, med fem rom i kver.

Her e dørå mi (og badedørå), nummer fem:)

Eg har husets største rom (det e seriøst nesten dobbelt så stort som di andre, eg blei heilt paff når eg såg forskjellen). Det ligge ved siden av badet og øve kjøkkenet, så får med meg litt mer av ka så skjer (spesielt på badet) enn eg egentlig har behov for, men ellers klage eg lite.

Når du kjeme inn, ser du det her. Stort og fint rom med verdens desidert største oppslagstavler på veggen. eg måtte te og kjøpa plakatar. Og ja, det e Twilight som henge der borte. Lars Kristian snudde og vendte på plakatrullen for å sjå ka det va. "Eg love du vil ikkje veta det", sa eg. "Åh, e det Twilight?" Frustrerande med folk som koble så fort.. Eg måtte sova på om eg virkelig skulle kjøpa an. Men eg gjorde det, og eg angre ikkje. Syns an e fin eg, sjøl om filmen ikkje når bokå te skolissene.

Utsikten fra sengå mot dørå. Nok ei diger oppslagstavla øve pulten, får tidsnok fylt den... Oppå hyllå står, viss du ser ette, Trival Pursuit. Det kjøpte eg for 1,50 pund i dag (ca 15kr) på England sitt svar på Fretex. Det ser ut som det har vore i krigen, og vege mer enn ka som burde vore lovlig, men eg elske spørrespel, og det kan var kjekt å ha te lange høstkveldar. Dessuten kan eg alltids gi det tebake te Frelsesarmeen i mai:)

The wall of fame. Ein skokk med venner klistra opp på veggen. Ingen fare for at eg glømme dokken!

Helge e med, men han må henga øve tegnestifter, stakkar. Ikkje magnetisk den oppslagstavlå.

Denna fekk eg på dyrsku i Seljord. Seie seg sjøl at den måtte med te et land der di ikkje har skjønt ka skikkelig mat e for nåke.

DETTA e min absolutte yndlingsting med rommet mitt: Lysbrytar øve sengå. Eg sleppe å stå opp for å skru av og på lyset! Glede! Det e selvfølgelig ein med dørå og, men det e nå denna eg e mest gla i. An kvalifisere rett og slett te ein salighetsting.

Badet, der det ser ut som om det e bare eg som bur. Ikkje vett eg om alle bruke min tannkost, eller om di bare syns det e stas å bæra alt di trenge fram og tebake kver gang, men det einaste eg har sett e at ei av di tydeligvis har sin egen shampoo, vertfall.

Kjøkkenet. Upersonlig og kjedelig, vertfall foreløpig, men greit og praktisk, og med god plass.

Det va The Grand Tour of Limes Court, Flat No 1, Room 5. Vil dokke sjå mer, får dokke komma på besøk:)