torsdag 29. oktober 2009

Signed, sealed, delivered

I detta landet får man kvitteringar for det mesta, og nåken ganger syns eg di tar det litt langt.
I dag leverte eg ei oppgava. Og fekk kvittering på at eg hadde levert na. Det e nå i og for seg greit nok, i tilfelle di rote na vekk. Da kan eg finna fram kvitteringen min og sei at eg har levert,tenk! In your face!

Men den dagen me va i Scarborough, tok eg og Maggie ein tur på do. For den gleden måtte me betala 40pence. Og ka fekk me i retur? Jo, ein kvittering! Så viss nåken lure, kan eg altså bevisa at eg har vore på do i Scarborough den 03.10.2009. Det va ein lørdag, og klokkå va 13:50. Og eg, som voksen, betalte 40p for det. Kontant.

Maggie og eg fant ein viss barnslig glede i å betala 40p to pee;)

mandag 26. oktober 2009

Om å var trøtt på Helganes


Ein ettermiddag seint i oktober tusla ein rimelig sleten, trøtt og småsjuk Oddbjørg Drarvik ut av flybussen på Helganes. Det første eg såg va et skilt som snilt fortalte at viss eg sko utenlands, sko eg gå inn her. Så det gjorde eg. Og kom inn te bagasjebåndet og ei stengt dør som visstnok gjømte gate ein og to. Ei dama såg på meg og sa at eg såg ut som om eg måtte sjekka inn (vett ikkje om det va på grunn av det forvirra uttrykket eller den digre kofferten). Eg bekrefta at joda, det va planen. "Åja, men da må du gå ut, og så inn neste dør". Eg så gjorde. Der fant eg innsjekkingå (kun baggage-drop, stod det på skiltet. Eg lurte ei stund på om det betydde at eg måtte skaffa bagasjelappane ein aen plass, men ei trivelig dama sa at di ordna det i skranken, og ønska meg god tur.). Ette å ha levert fra meg 13,3 kg bagasje, gjekk eg gjennom sikkerhetskontrollen. Av med jakke, sko, belte, tøm lommer..eg fant meg i alt, for snart skulle eg på taxfree og så sko eg få meg mat. Trudde eg. Når eg kom inn, va det ikkje så masse som ein nedprisa røykpakke å sjå, og einaste tilgang på næring va ein cola-automat. Eg va skikkelig sulten, så humøret fekk seg ein knekk. Såg for meg at eg måtte leva på Tyrkisk Peber og c-vitaminer (nåke hadde eg jo i veskå) og drikka cola. Den sitte langt inne, eg har boikotta Coca Cola i øve fem år nå. Men eg måtte drikka, så eg reiste meg opp og slepte beinå bort te automaten. Øve den va det ein skjerm som fortalte ka gate flyet mitt sko gå fra. Gate 2. Eg såg meg rundt. I det krypinnet eg befant meg, kunne eg sjå gate 3, 4 og 5. Ein veldig blanda følelse kravla oppette ryggen. Eg måtte ha gått feil, og det va pinlig, men: Ein elle aen plass va det taxfree, mat og ikkje-coca-cola-drikka! Fryd! Så eg fant meg ei sikkerhetskontroll-dama, og forklarte situasjonen. Hu sa at joda, eg va kommt feil, eg måtte gå heilt ut, og så inn neste dør. Altså tebake te utgangspunktet. Eg traska gjennom metalldetektorpipedingsen (med alle klenå på og veskå på armen, ikkje så masse som ein liten pip..), og gjekk fort ut og inn igjen, gjennom den nå åpna dørå som leda veien te gate ein og to, og foretok dagens andre sikkerhetskontroll. Der stod mannen som hadde kommandert skoå av for 20min si. Han hadde bytta plass. "Dagens andre, eg klarte å ta feil", sa eg, for eg såg jo at han kjente meg igjen. Og joda: "Ja, eg såg eg hadde sett deg før", sa han. Gremmelse. Kunne han ikkje bare ha holdt seg på plassen sin?
Men eg va på vei. Av med jakke, sko, belte, tøm lommer...eg fant meg i alt, for snart skulle eg på taxfree og så sko eg får meg mat. Nåken lære aldri. Riktignok fant eg taxfree-sjappå, og fekk handla med meg norsk sjokolade og snop te gi i bursdagsgaver, men så gjekk eg inn i vente-området. Og ka va det der? Eg såg ingenting aent enn stolrekker. Så eg satte meg ner og angra grundig på at eg ikkje hadde kjøpt meg ei pølsa elle nåke før eg gjekk gjennom sikkerhetskontrollen. Det tok ei stund før eg oppdaga cola-automaten, og ei ennå lenger stund før det gjekk opp for meg at det eg satt og såg på va ei trapp. Det merka eg når ein mann gjekk opp. Lys i mørket! Der oppe va selvfølgelig caféen og maten! Eg spratt opp og trava opp trappå. Der oppe va det masse tomme stolar og bord, og inderst i kroken stod det ein gutt bak ein disk og solgte drikka og muffins. Eg kjøpte ei flaska vatn og ein sjokolademuffin. 50 kr, takk! E det rart turistar syns Norge e dyrt?
Igrunn va eg ganske glad når eg kunne legga Helganes bak meg. På flyet klarte eg å senda ein liten metallbit flygande bort på nabopassasjeren når eg sko åpna ein boks med juice. Skar meg selvfølgelig i prosessen. Endte med at flyverten gav meg ein ny boks og åpna an for meg...

Nåken dagar burde man ha sove litt lenger.

Søndenåhaugen 29, ein plass der det e masse kjekkare å var sleten enn det e på Helganes.

søndag 18. oktober 2009

Salighetsting


Verden e full av salighetsting. Astrid Lindgren visste det. Hu skreiv om di i Marikken-bøkene. Salighetsting e små ting, handlingar etc som gjer deg varm innvendig, sånne ting som skape ein anelse salighet i kverdagen. Eg finne stadig flere og flere:)


For meg, som e så inderlig grundig norsk, fins det nok flere salighetsting i Norge enn nåken aen plass. Men eg finne stadig nye ting her i England som eg ikkje hadde vet på at eksisterte når eg budde i Norge, som for eksempel å ta dei tørre sengklenå ut av tørketrommelen og bæra di tebake te leiligheten. Eg har aldri i mitt liv brukt tørketrommel før, og kjeme neppe te bruka an på nåke aent enn sengkler og håndkler,men fy fillen. Du vett liksom ikkje kor kald du egentlig e før du stikke armane inn i trommelen og tar ut dei nyydelig varme klenå. Når eg kjeme fram te rommet mitt, blir eg sittande på sengekanten og bare holda på di, for det e så godt og varmt.

Andre eksempler på salighetsting kan var sjokolade, nybakt brød, hestehov og kvitveis, gode bøker, bra sangstemmer... listå vokse for kver dag.

Salighetsting: venner på kjøkkengolvet.

Ka e salighetsting for deg?

fredag 9. oktober 2009

Norsk bonde i engelsk by..

Engelskmenn e rare dyr. Og di bur i et rart land. Ette tre veker som innbyggar i York, syns eg eg har rett te å legga fram nåken positive og mindre positive infopunkter om England og engelskmenn. Fullstendig subjektivt og i tilfeldig rekkefølge.



  • Di kjøre på feil sia av veien. Detta i seg sjøl går an å leva med, sjøl om det e litt pinlig å tru at du e på vei inn i bussen, når det vise seg at du e på vei opp i fanget te sjåføren (ka ska nå han ha egen dør for da?). Men det som e vaskelig å venna seg te, e å sjå te høgre først når du ska øve veien. Har hatt et par sjå-te-venstre-ingen-bil-begynn-å-gå-sjå-te-høgre-BIL!!-øyeblikk. Ikkje påkjørt foreløpig, og e blitt flinkare å sjå meg for.

  • Di har snorer i steden for lysbrytarar på badet. Kaffor nå det da? Den snorå som henge og dingle fra taket på badet vårt har eingang vore kvit. Det e hu ikkje lenger. Gje meg ein knott på veggen! Men neida. Det e for pingler, nordmenn og andre buskvekster.

  • Du rekke ikkje finna deg sjøl på kartet før nåken spør om du trenge hjelp. Igrunn et sjarmerande trekk, du trenge aldri å var redd for å gå deg vekk i England. Bare finn fram kartet, og så kjeme et menneske og spør om hu/han ska hjelpa deg. Enten vise di deg veien, eller så følge di deg rett og slett.


  • Du kan velga mellom å skålda eller frysa bakteriene. På et gjennomsnittsbad kan du regna med å finna ein spring for kaldt og ein for varmt vatn. Trikset, har eg funne ut, e å vaska hendene kjempefort i det varma vatnet, før det blir så varmt at hendene ramle av. Ikkje alltid det går, så då e det å skru på den kalde og skylla av resten av såpå.


  • Det e ein liten knapp ved siden av kver stikkontakt. Te å skru an av og på med, forstås. Her trekke man ikkje ut kontakten, man skrur an av. Eg har ein tendens te å gjer begge deler.

Den te høgre e på, for dei som måtte lura..



  • Di putte melk i plastflasker. Skulle tru det va nok plast i verden, men dengang ei. Men melkå e god den, så lenge eg holde meg te den som e skumma. Semi-skimmed, not so much fun.

  • You OK? Spør di kver gang di treffe deg. Her i England betyr det rett og slett "koss har du det". Amerikanerane syns det e rart, for for dei betyr det mer i retning av "det ser ikkje ut som du har det så greit, koss e det med deg?" Men me har vent oss te å svara "yeah, I'm good :)"

Probably to be continued..

tirsdag 6. oktober 2009

Fångad av en stormvind

York St.John Christian Union, óg kalt C.U. , e det som me i Norge ville kalt Laget på skulen. Di e ein fantastisk skjønn gjeng som har tatt imot oss nye med åpne armar og heimar. Me har hatt quiz, laser tag (eg gjekk glipp av den), grub crawl (pub crawl med hus i steden for pubar og mat isteden for alkohol), mocktail party... I det heile tatt masse glede og morro:) På lørdag tok me turen te Scarborough og lekte på strandå, gjekk langs slottsmurane, blåste nesten vekk og koste oss grundig. GOD gjeng! Minne meg litt om gode gamle Gnisten, så då vett vertfall saudafolk at det e bra greier:)


Rounders (ein slags slåball) på strandå.


Me tok turen langs slottsmurane oppe på høyden. Matt måtte opp på alt..



Horisonten sett fra muren.



Molly og Rachel


Rachel og meg. Jepp, det va vind.
I går feira me Maggie sin 21-års dag. Me va ein gjeng ute og åt, hu fekk gaver og kaka. God stemning!
Maggie prøve å blåsa ut 21 lys


Rachel og meg
Gud har velsigna meg med ein haug herlige venner:)

torsdag 1. oktober 2009

I Oslo har de kongen

...i Whitby har di Dracula. Og James Cook, ei svær klosterruin og, visstnok, Storbritannias beste fish and chips. Og så har di fint vær og måker:)
Global friends arrangerte tur, og me angra ikkje på at me blei med! Skjønnaste litle byen.


Emelie, meg og Silke foran restene av Whitby Abbey.
Plenen va nesten det kjekkaste med heile ruinen. Fantastisk herlig å legga seg ner:)
Whitby Abbey. Det som e igjen av det, vertfall. I ein monter inne på museet fant eg ein stein som va importert fra Norge. Emelie fant ingenting fra Sverige:) Ein null te meg!
Silke lurte litt på om nonnene gjorde sånne stunt.

Di visste å plassera klosteret sitt på ein plass med brukbar utsikt...
Mitt livs første fish and chips. Faktisk slett ikkje verst! Men eg kan ikkje svara på om det va den beste i Storbritannia..


Ei nyydelig strand hadde di og. Whitby e nødt te var bra om sommaren. Fekk heilt lyst te å bada.

Hoppebilde må te. Maggie, meg og Emelie.

Et par digre kvalbein (ein blåkval sine kjevebein, for å var nøyaktig), gitt te byen av Thor Dhal (Nordmann! To null te meg!) og ein elle aen. Te minne om menn fra Whitby som risikerte livet på sjøen.


Ruinen sett fra andre siå av buktå. Masse folk på vei opp og ner dei 199 trappetrinnå me nettopp hadde gått ner. Me gjekk ikkje opp den veien, me fant ein vei med bare 70 trappetrinn. Funka det og:)