I feel good

Dei siste dagane har sjølfølelsen og egoet vore på opptur.

Og i dag på jobb gjekk eg rundt og gliste heile dagen pga ein

situasjon som Odd Harald (mattelærar og god kollega) så fint gjenga på

facebook nå i kveld:

Ingen fare, eg kjeme heilt sikkert snart ner på bakken igjen,
men eg nyte det så lenge det vare:)

Can you hear the drums, Fernando?

Eg like frukt. Eg syns blomster e ufattelig fine, og mange av di lukte godt.
Eg like å pusta, eg like å leva. Og eg HAR oppfatta at for at eg ska få
alle dessa tingå, så trengs det insekter. Ein dag ska eg spør Vårherre om koffor
i all verdens land di måtte få så mange bein, men eg har forsont meg med at di fins,
og at me ikkje klare oss uten di. Javel.
Men koffor må di inn? Koffor i heitaste svartevatnet må di inn?
Eg har alltid sagt at så lenge di e ute, ska di få var i fred, men kjeme di inn,
då e det krig. Og nå har eg dengt laus på diverse mangebeinte her på berget,
som ikkje forstår grenså mellom inne og ute, i drøye to år.
Har eg nevnt edderkoppane i fjor haust som va så svære at eg kunne
hørra di når di trippa øve golvet? Yeah. Det va stas.
Og den sista vekå....

Lat meg fortelja ei lita historie.

Det va ein gang i et land slett ikkje langt herfra, kalt Soverommet.
I det landet budde (sov) det ein eineherskar. Ein skikkelig despot som raskt
knuste alt som kunne minna om meir enn fira bein. Denna historien strekke
seg øve et tidsrom på ca ei veka.
Eineherskaren hadde ikkje fått enormt med søvn, på grunn av varme, overivrige
langbeinar og ein spesielt eventyrlysten maur som syns det va ein spennande idé
å bevega seg langt øve alle grenser og øve ein høyde kalt Ribbeinå.
Han døde i forsøket. Time of death: 3.15 am.
Du kan sei at herskaren va ein smule lei. På grenså te grinete.
Så ein dag vakna hu lenge før planen. Hu åpna auene såvidt, og såg ein mørk skygge
gli langs dørstokken. Brillene på, opp på albuen for å sjå bedre. Synet som møtte hu,
va ei slagmark. På golvet låg to såra, det rykka fremdeles i dei lange beinå. Inne i et
hjørna satt seierherren, et digert mørkebrunt beist med tydelig vinnarvilje.
Eineherskaren gjorde kort prosess, kverka både vinnar og taparar og sendte di ner i ei
våt grav. Ilag, hu hadde ikkje så masse respekt for adskilte graver og sånn.
Lettare rysta øve morgenmassakren gjekk hu dagen i møte med et intenst behov for
å denga laus på alt som rørte på seg.

Neste morning: Kun ein såra, men ein desto meir slu seierherre. Pluss, ein hardrygga
ekling som døde før han fekk sjans te å forsvara seg mot anklagene om å ha vore den
som trakk i trådane og satt igang heile krigen. Eineherskaren spylte di ner, og forlangte
fredsforhandlingar mellom partane. Dei pågar i skrivande stund på ukjent arena.
Når dei krigande trakk seg tebake, kom dei sivile krypande fram.
Det va mange kreksalige øyeblikk, men det toppa seg når herskaren ein dag åpna
auene og glodde rett på et bevinga beist som hadde slått seg ner to cm fra nasen hennas. Needless to say, fysaken møtte ein rask og brutal skjebne.

Gaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah. Eg kan ikkje fordra insekter som kjeme inn!!
Eg har allerede sitert Mr. Squiffy, men aldri har eg vore så enig som denna vekå:
"Let's all take a moment to be thankful spiders can't fly."

Det e sjelden eg tar meg tid te fotografera dei
uinviterte gjestene, men denna fekk foreviga sine siste
sekunder før eg moste an inn i evigheten.

Det var en gang en sommer...

....det va iallefall ferie, om ikkje akkurat den store sommarfølelsen
meldte seg så ofta.

Men det e nåke med det...

• å ligga i øvekøyå på hyttå og sjå ut vinduet på tjødnå og den lyse himmelen.
• å ligga diagonalt i engelskstørrelsegjesteseng med viduene så langt opp du får di.
• å ligga i hengekøyå onna tak og lesa mens regnet hamre mot bakken der nere.

Å slappa av, e det det di kalle det?

Det va litt gråvær i England óg.

Rett og slett dramatisk vær...

Anna og Katie i skauen.

Grottevandring. Det regna der nere óg.
Eg blei krafting kvalm på vei dit, han som slapp oss ner onna
bakken va hellig overbevist om at eg va fyllesjuk.
Voksne jenter blir visst ikkje bilsjuke lenger.

Grotta med stalagmittar, stalaktittar og
eget orgel....

Anna forsere våt hindring.

Sjølutløysar på Fountains Abbey

Fountains Abbey

Tripp trapp tursko.

Eventyrdag på Brimham Rocks

Anna forsere djup hindring.

Brimham Rocks anbefales!

Det va nesten sol!

Hadde enormt lyst å gå inn den dørå....

Det blir ofta fenomenalt vellykka bilder
når random turistar tilbyr seg å fotografera.

Sam og Abi nyte norsk foss.

Akkurat her regna det ikkje vatn, men
det va så enormt med fuglar..

Rain

It rained and it rained and it rained,

the average fall was well maintained.

And when the tracks were simply bogs,

it started raining cats and dogs.

After a drought of half an hour,

we had a most refreshing shower,

and then the most curious thing of all,

a gentle rain began to fall.

Next day was also fairly dry,

save the deluge from the sky,

which wetted the party to the skin,

and after that the rain set in.

                      Unknown

Eg e ikkje 100% øvebevist om at det va sommar.

Men det VA ferie!

Det var en gang en sommer. I nittenhundreognittitre?

Itsy bitsy spider

Eg e veldig usikker på kor sommaren blei av.

Koss har det seg at ferien snart e (må tvinga meg sjøl te å bruka det gresseliga ordet..)

slutt? Eg syns an nettopp begynte. Men så va eg ei veka på SiS, ei veka i England,

hadde besøk fra England i ei veka, fam Solbakken va her i ei veka, og så innser eg

jo at det balle litt på seg her. I dag e det ei veka te neste søndag (tenk det!),

og neste søndag må eg var på plass på Finnøy, for mandagen e det jobb.

Eg kan ikkje sei eg blir gla inni hjerta mitt av å tenka på det.

Men, det e alltid masse å var takknemlig for, og på ein pub i England

(Mr. Squiffy's) fant eg et utsagn eg ikkje kan aent enn å var

djupt og himmelrungande enig i:

Det e mange gode minner å var takknemlig for ette denna ferien.
Ein viss fare for at det kjeme ramlande nåken bilder ettekvart!

For en gammel luftmadrass fra nittenåttifem...

Luftmadrasså va nok ikkje fra 1985. Men eg e ganske sikker på at teltet va
på alder med meg! Tone Iren og eg reiste på Sommer i Sør, 
med telt, halvaen luftmadrass og masse optimisme.
Me blei enige før me drog, at det va bedre å le enn å bli sure.
Og det praktiserte me rimelig godt gjennom heila vekå.
Når me såg kor "god" plass me kom te få i teltet, lo me.
Når me sammenligna teltet med alle rundt oss, lo me.
Kver gang me kom gåande bort på campingplassen, og såg teltet, lo me.
Me hold på å le oss ihel av det dei som gjekk forbi ette me hadde lagt oss
(evt før me stod opp) sa.
Når værmelderane slo te med syndeflod, såg me på kvarandre og lo.
Kver kveld låg me på luftmadrasså og vrei oss av latter te me nesten ikkje fekk pusta.
I det heile tatt lo eg mer enn eg har gjort på lenge.
Latterkramper e sunt!

Hørrt utenfor teltet:
Liten unge: "Hvorfor har de så lite telt?"
Sliten mamma: "Det vet jeg heller ikke"...



Det va ei veka med opp- og nedturar, med sinne, hurraglede, latter, tårer, morro

og et hovedfokus: MER JESUS!  

Det trengte både eg og mange andre, det va herrrrlig å få lov å bare fokusera på

det viktigaste ei stund. Det kan fort komma flere rapportar fra den vekå ;)

Speidere, vær beredt!
Eg har aldri vore speidar, men eg får te å sikra meg mot
syndefloder likavel!

Og når det så har gått et år..

Det va ikkje heilt ette planen. 27, liksom. Ka e nå det?

Eg hadde jo ikkje forsont meg med 26!

Men eg kom ikkje unna i år helle. Så då kunne me lika godt eta kaka.

Elisabeth stilte med festlokale, og eg bakte og balerte.

Dagen blei igrunn svært så bra, med bl.a. bursdagssang på tysk, engelsk

og norsk, pluss herlige meldingar på norsk, engelsk, spansk og svensk.

Følte meg reint internasjonal der ei stund. 

Og så hadde eg jammen ein finsk gjest om kvelden, 

når eg tenke på det. Det blei ein heidundrande fest med dunkande

musikk, dansing på bordet og høg sigarføring.

Nei. Igrunn va det ganske fredelig, bortsett fra når alle lo på ein gang.

Det e klart, det merkes jo at man har 10 damer på ett kjøkken.

Apologies te husets fira mannfolk...

Eg fekk gaver óg, det va stas! Blomster og lys og dameting,

og så hadde Anita og Solfrid lagt innsats ner i å mobba meg for

at eg klage på alderen min. Dei hadde lagt te ikkje mindre enn ni gaver

som ska hjelpa meg på veien mot alderdommen.

Det kan nevnast kryssordbok for å holda hjernen i sving, tranpiller

for å smøra leddå så di ikkje begynne å knirka, sticky hands for å bevara 

barnet i meg, karameller te å eta mens eg fremdeles har tenner, ei fin hårklemma

(for te eldre du blir, te mer må du pynta deg) og hårfarge for å dekka øve dei grå.

Det va ein retteleg gilde kveld!

Eg E klar øve at eg har et stykke igjen te eg blir pensjonert.

Men e syns nå 27 e gruelig likavel.

27 lys blei for masse bal.
Det fekk holda med to tierar og sju einerar.
Man er da lærer!

I dag skulle elevane sei fine ting te meg, si eg hadde hatt bursdag.

Og då va det ein av guttane som sa at eg e flink å ordna opp når 

det e ting som e blitt dumt. Då va det rett før eg begynte å grina. Det trur eg

e det finaste nåken har sagt te meg på aldri så lenge.

Og så va det ein som sa at "når me ska læra oss nåke, då gir du deg isje før me kan det".

Hurra for meg som fylte mitt år! Elle nåke.

...og fire kvister deler seg

Du vett den følelsen når du henge ette armane mellom himmel og jord

og lure litt på om denna rognå egentlig tåle vektå di?

Du sprelle litt med beinå og prøve å finna bakken, ein liten

flekk med trygg grunn å setta føttene på. Foten tar neri,

bakken smuldre opp onna skoen, du sklir og får på nytt fart

ut i den tidlige sommarkvelden. Nei? Ukjent for deg, seie du?

Du sko tatt deg ein tur med Elisabeth og meg. Eller... det kjeme vel litt an på

om detta va nåke som hørrtes fristande ut.

Hørrt i skauen på vei ner fra Landafjellet 31. mai:

"Viss me nå prøve å gå bort der, så komme me oss kanskje ner der."

"Ja....går an å prøva."

"Vil du gå først?"

"Kjære vakre rogn, nå har du full styring på livet mitt."

"Viss eg dør på vei ner her, kan du sei te foreldrene mine at det va 

in pursuit of better health. Elle nåke."

For å sei det sånn: Me hørrte ganske godt dei som jobba på gårdane nerforbi oss.

Viss di tok et øyeblikk og hørrte ette ka som egentlig foregjekk oppe i 

skogen, tippe eg di fekk seg ein god latter.

Saken va den, at me hadde gått opp på Landafjellet, og nå skulle me ta 

tyskertrappene ner igjen. Dei hadde eg nemlig aldri gått. Men det hadde

Elisabeth. Det gjaldt bare å finna di. Og det gjorde me forsåvidt. Ei stund.

Så forsvant di ut i ingenting, og Elisabeth sin teori om at "eg trur det e ner her altså!"

blei slått kraftig ihel med et "e du VILL? det e jo 90 grader rett ner! Eg går ikkje ner der."

Mulig eg skulle ha gått ner der. For det va ikkje veldig lite bratt der me te slutt endte

med å gå ner helle. Og det va ikkje trapper der. Det va ein vaklevoren mur, det va graner 

(nytte ikkje å holda seg i dei nederste greinene på graner, di bare knekke!), det va latterhyl

og galskapsakrobatikk. Og det e her me kjeme te øyeblikket der eg hang og dingla

i ei rogn og va direkte glad for at eg bare hadde ete to kjeks på foreldremøtet den kvelden.

Det gjekk utøve ca alle musklene i kroppen (Elisabeth kjenne det ennå, seie hu), 

inkludert lattermusklene. Og så endte eg opp med ein veldig grønn buksebak.

Men alle va enige om at det hadde vore ein gilde tur!

Når eg kom heim, oppdaga eg at eg hadde fått
litt av skauen med meg te Judaberg.
Hurra for columbusing!