Eg like frukt. Eg syns blomster e ufattelig fine, og mange av di lukte godt.
Eg like å pusta, eg like å leva. Og eg HAR oppfatta at for at eg ska få
alle dessa tingå, så trengs det insekter. Ein dag ska eg spør Vårherre om koffor
i all verdens land di måtte få så mange bein, men eg har forsont meg med at di fins,
og at me ikkje klare oss uten di. Javel.
Men koffor må di inn? Koffor i heitaste svartevatnet må di
inn?
Eg har alltid sagt at så lenge di e ute, ska di få var i fred, men kjeme di inn,
då e det krig. Og nå har eg dengt laus på diverse mangebeinte her på berget,
som ikkje forstår grenså mellom inne og ute, i drøye to år.
Har eg nevnt edderkoppane i fjor haust som va så svære at eg kunne
hørra di når di trippa øve golvet? Yeah. Det va stas.
Og den sista vekå....
Lat meg fortelja ei lita historie.
Det va ein gang i et land slett ikkje langt herfra, kalt Soverommet.
I det landet budde (sov) det ein eineherskar. Ein skikkelig despot som raskt
knuste alt som kunne minna om meir enn fira bein. Denna historien strekke
seg øve et tidsrom på ca ei veka.
Eineherskaren hadde ikkje fått enormt med søvn, på grunn av varme, overivrige
langbeinar og ein spesielt eventyrlysten maur som syns det va ein spennande idé
å bevega seg langt øve alle grenser og øve ein høyde kalt Ribbeinå.
Han døde i forsøket. Time of death: 3.15 am.
Du kan sei at herskaren va ein smule lei. På grenså te grinete.
Så ein dag vakna hu lenge før planen. Hu åpna auene såvidt, og såg ein mørk skygge
gli langs dørstokken. Brillene på, opp på albuen for å sjå bedre. Synet som møtte hu,
va ei slagmark. På golvet låg to såra, det rykka fremdeles i dei lange beinå. Inne i et
hjørna satt seierherren, et digert mørkebrunt beist med tydelig vinnarvilje.
Eineherskaren gjorde kort prosess, kverka både vinnar og taparar og sendte di ner i ei
våt grav. Ilag, hu hadde ikkje så masse respekt for adskilte graver og sånn.
Lettare rysta øve morgenmassakren gjekk hu dagen i møte med et intenst behov for
å denga laus på alt som rørte på seg.
Neste morning: Kun ein såra, men ein desto meir slu seierherre. Pluss, ein hardrygga
ekling som døde før han fekk sjans te å forsvara seg mot anklagene om å ha vore den
som trakk i trådane og satt igang heile krigen. Eineherskaren spylte di ner, og forlangte
fredsforhandlingar mellom partane. Dei pågar i skrivande stund på ukjent arena.
Når dei krigande trakk seg tebake, kom dei sivile krypande fram.
Det va mange kreksalige øyeblikk, men det toppa seg når herskaren ein dag åpna
auene og glodde rett på et bevinga beist som hadde slått seg ner to cm fra nasen hennas. Needless to say, fysaken møtte ein rask og brutal skjebne.
Gaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah. Eg kan ikkje fordra insekter som kjeme inn!!
Eg har allerede sitert Mr. Squiffy, men aldri har eg vore så enig som denna vekå:
"Let's all take a moment to be thankful spiders can't fly."
 |
Det e sjelden eg tar meg tid te fotografera dei
uinviterte gjestene, men denna fekk foreviga sine siste
sekunder før eg moste an inn i evigheten. |
