tirsdag 3. juli 2012

For en gammel luftmadrass fra nittenåttifem...

Luftmadrasså va nok ikkje fra 1985. Men eg e ganske sikker på at teltet va
på alder med meg! Tone Iren og eg reiste på Sommer i Sør, 
med telt, halvaen luftmadrass og masse optimisme.
Me blei enige før me drog, at det va bedre å le enn å bli sure.
Og det praktiserte me rimelig godt gjennom heila vekå.
Når me såg kor "god" plass me kom te få i teltet, lo me.
Når me sammenligna teltet med alle rundt oss, lo me.
Kver gang me kom gåande bort på campingplassen, og såg teltet, lo me.
Me hold på å le oss ihel av det dei som gjekk forbi ette me hadde lagt oss
(evt før me stod opp) sa.
Når værmelderane slo te med syndeflod, såg me på kvarandre og lo.
Kver kveld låg me på luftmadrasså og vrei oss av latter te me nesten ikkje fekk pusta.
I det heile tatt lo eg mer enn eg har gjort på lenge.
Latterkramper e sunt!

Hørrt utenfor teltet:
Liten unge: "Hvorfor har de så lite telt?"
Sliten mamma: "Det vet jeg heller ikke"...



Det va ei veka med opp- og nedturar, med sinne, hurraglede, latter, tårer, morro
og et hovedfokus: MER JESUS!  
Det trengte både eg og mange andre, det va herrrrlig å få lov å bare fokusera på
det viktigaste ei stund. Det kan fort komma flere rapportar fra den vekå ;)


Speidere, vær beredt!
Eg har aldri vore speidar, men eg får te å sikra meg mot
syndefloder likavel!






2 kommentarer:

Olaug sa...

Detta kan eg lika.

totliii sa...

Ja, de va rett og slett likandes. :D