Ice ice baby

Når eg va liten, va eg veldig fascinert av kunstløp.

Eg såg på dei nydelige damene som suste rundt på isen

som om det va det enklaste i verden, og ønska meg skøyter

så eg nesten sprakk. 

Hege og eg lekte på isen i Sønnåbekken, og va aldri heilt

enige om kem så va Nancy Kerrigan og kem som va Tonya Harding.

Dei va uenige, og me va uenige, så sånn sett va det jo passande.

Men me hadde mange eventyr på bekkeisen, og vant masse medaljar.

Eg fekk skøyter te jul et år. Kvite kunstløpssøyter i ei øskja

med bilde av ei jenta i rosa drakt. SÅ glad!

Men så va det bare det at det va ikkje så ofta me hadde skikkelig

skøyteis. Is va det nok, men an va liksom onna et drøyt lag med snø.

Så eg skøyta litt innimellom når eg fekk sjansen, men kan jo ikkje akkurat

sei at det blei olympisk schwung øve sakene.

For kanskje 6-7 år si va eg ute på Vetrhus og skøyta med tre søsken Øygard.

Ette at me hadde holdt på ei drøy stund, og eg va litt mindre skjelven enn eg

hadde vore i starten, sa Marte (ca 8 år, kanskje?): "Nå e du snart lika flink som meg,

Oddbjørg!" Hu hadde et poeng.

I helgå va eg ute på skøyter for første gang på nåken år.

Litt pysen, men det gjekk bedre ettekvert. Sjøl om eg blei ikkje lika

flink som Nora førsteklassing.

Men det E jo gøy!

På ett bein, midt i ein diskusjon med Ingvild
om koss i all verden man egentlig får te ein piruett..

På torsdag ska eg ut og skøyta med femte klasse. Det kan jo gå godt det og.