En stjerne skinner i natt

Eg har bare positive følelsar knytta te første søndag i advent.
Då synge eg julesangar, skrur av taklyset og tenne adventslys,
ete mandariner og julemarsipan, kikke ut på snøværet og kjenne i
heile meg at åååååååååh, advent e koselig!

Så reise eg meg for å henga opp adventsstjernå.
Det e ei fin stjerna. Gammal og tradisjonsrik, hu har vore mormor si.
Godt lys, fint mønster på, god stemning.
Men hu e et hekkan å henga opp.
Eg e aldri så nær å banna som når eg ska henga opp adventsstjernå.
Hu nekte blankt å henga beint. Pærå syns ikkje det e stas å befinna seg
sånn ca på midten av stjernå. Ledningen e øvealt, og når eg prøve å heisa an opp,
då kjeme an ner igjen. Eg stod på ein stol i dag, varm i håvet, sliten i armane,
og fullstendig rasande. Tøfler og genser (som eg hadde slengt av meg i vill frustrasjon)
låg strødd rundt i ståvå, og stolen eg stod på, prøvde seg på å tippa.
"Nå banne eg snart!" sa eg høgt og tydelig, og trødde ner fra stolen for å denga laus
på nåke mjukt. Dei oppe må ha lurt på ka eg holdt på med.

Det tok si evige stund, men nå e stjernå oppe.

Et gammalt bilde, men det e samma stjernå
og samma vinduet. Så då så.

Eg har tent et lys, eg har tatt meg litt marsipan, og den gode stemningå e tebake.

Tenn lys!

Et lys skal brenne

for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne

der vi og alle bor.

Må alle dele håpet, 

så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes,

et lys er tent for det.

Ha ein aldeles fenomenal advent!
Og viss stjerneopphenging elle lignande får opp pulsen, husk at det e ingen skam i

å ta det ut på møblene. Ikkje så masse, vertfall.