Usikker på om diverse trekk ved meg e grunnen te at eg e lærar,
eller om det e det at eg e lærar som har utvikla/ forsterka dessa trekkå,
men kan i alle fall trygt slå fast at:
- Eg irritere meg på skrivefeil i aviser, på plakatar, på gudstenesteprogram , i facebook-statusar (dialekt e selvfølgelig lov..) og ellers øvealt.
- Eg har lyst å retta på det folk seie som e grammatisk heilt på trynet (men eg prøve å la vær, for eg skjønne jo at det ikkje e heilt trivelig oppførsel).
- Eg blir frustrert når dei som øvesette filmar og tv-seriar så nordmenn kan få undertekstar, ikkje øvesette det som faktisk blir sagt.
- Eg blir sprø av øvesettelsar som rett og slett e feil, eller når man har prøvd å øvesetta ordspill og bomma totalt (Phoebe i Friends forstår ikkje koss hu kan ha fått chicken pox. "I don't eat chicken!". Detta blir oversatt med at hu forstår ikkje koss hu kan ha fått vannkoppar, hu drikke jo ikkje vatn...).
Listå kunne vore ganske masse lenger, og viss eg hadde jobba litt hadde eg kanskje
til og med kommt på et par ting som e hakket mer sjarmerande.
Men poenget mitt her ligge i ei kraftig himling med auene folk kan ha lagt merke te
sist eg va på gudsteneste i Sauda. Eg hadde Live to år på fanget, og hu hadde fått
med seg et sånnt ark med ein tegning av ein Jesus-situasjon som hu kunne farga.
Den viste et under eg må sei eg va ukjent med på forhånd:
Rekne med det har skjedd ein glipp når bokmål sko oversettast te nynorsk
elle nåke i den duren, men vær så snill, da!
Eg vett det e ein typisk lærarfrustrasjon, men ka kan eg sei?
Eg e lærar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar