Nu är det jul igen!

I mårå får eg juleferie!!!!
Ikkje at eg e entusiastisk..
Nå har eg pakka nesten ferdig (det i seg sjøl e ein bragd, har du nåken gang
prøvd å pakka massemasse bagasje inn i ein liten bil som har bagasjerommet
fullt av sommardekk?), har svingt øve vertfall ett golv med moppen,
har tatt oppvasken, brenne vilt på adventslys så eg ska sleppa å
spara di te neste år, har gått laus på diverse forgjengelige ting i kjøleskapet...
Joda, nå blir det jul.
I mårå e det adventssamling og julegudstjeneste, felleslunsj med lærarane og ferja heim.
Jaja, te Hebnes og så kjøra heim, må du var så pirkete?
Eg ska HEIM. For første gang si høstferien, og for meg e det lenge.
Heim te jul, jul, strålande jul.

Gi deg sjøl ein liten marsipangris
viss du meine du ser kem nissen va i fjor:)

Familie, kos, lys, venner,galskap, og nok ein gang ska me få feira
detta ufatteliga: At Gud valgte å senda sønnen sin ner for vår skyld.

Og det ska bli SJYNT.

Alt går i stykker på en søndag

Alt går i stykker på en søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire.

Det er ingenting som ryker på en onsdag, midt i arbeidstida med servicemann på plass.

Nei, bilen din stopper først på søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire.

Du får vente med å starte'n te mandag, og håpe at den stopper da.

-Øystein Sunde

Eg drog tidlig heim fra Bogafjell, for eg va ikkje i form og ville legga meg.

Det drypte vatn fra taket heile veien heim. Eg har hatt bilen på verksted to ganger 

for å få fiksa ein lekkasje. Men di fant ingen lekkasje, så di konkluderte vel

igrunn med at eg tok feil. Bilhypokonder, det e meg!

Kom fram te Judaberg, og sukka litt når innkjørselen va full av bilar sånn at eg

måtte parkera oppe på svingen. Hadde jo ein del å bæra på..

Men parkerte, og bakserte alle posane ut i regnet, 

smelte dørå igjen, og trykte på nøkkelen.

Null reaksjon. Eg trykte igjen. Ingen respons.

For dei som kjenne bilen min, og ikkje minst historien fra i fjor, e fortsettelsen logisk:

Eg heiv meg inn i bilen igjen og starta an før startsperrå gjekk på. Så satt eg der da,

med posane ute i regnet, bilen på tomgang og vissheten om at når eg stoppa an, 

kom eg ikkje te å få an igang igjen. Du kan sei eg va litt...frustrerte.

Innerst inne i sjelå visste eg jo ka som måtte te, men eg va så slakke og gåen og ville

bare ikkje innsjå realiteten. Men eg ringte heim, ringte NAF og ringte Solbakkens,

og enden på viså blei jo selvfølgelig at eg kjørte tebake te Forus og satte bilen utforbi 

verkstedet. Så kunne dei få ta seg av an når an ikkje ville igang igjen. Va jo ikkje folk

der akkurat, men putta nøkkelen i safen, og skreiv på lappen med navn og nummer

at eg sko ringa mandag morning.

Kjetil svoger va snill nok te komma og henta meg og kjøra meg på kaien.

Venta der ein time på båten, og så kom Elisabeth og henta meg på Judaberg.

Normalt e det jo ikkje problem å gå heim, men der og da va eg mer enn ferdig.

Nå ska du få fem poeng viss du gjette ka eg trur e grunnen te at sensoren som tar imot

signaler fra nøkkelen har takka for seg ette et år i tjeneste (fekk jo bytta an i fjor..):

Du vett den lekkasjen som ikkje va der? Nåke seie meg at den dingsbomsen likte

dårlig å få vatn (som ikkje kom fra lekkasje) inn i seg.

Så sånn e det tenkt.

Fant ikkje nåke bilde av bilen. Men her e det litt fancy smør!
I dessa krisetider kan det jo var ein slags trøst å veta at
engelskmennene iallefall kan laga pyntesmør, dei som har sånnt!

What it's like to be me

Ska eg fortella deg ein ting som e passe kjekt når man ligge på sjukehus?

At folk kjeme på besøk!

Eg har ei søster i Sandnes, så eg tenkte jo egentlig at hu kom te å komma

å sjå om meg, og det gjorde hu. Med tannkost, skrivesaker og slikt som man trenge for

at livsfølelsen ska stiga litt. Kjempetakknemlig for det!

Og eg syns eg hadde gjort det godt når eg hadde fått besøk :)

Men så, vett du, der kom Egil tuslande nerøve gangen!

Og mens eg satt og prata med han og Liv Ingunn, kom fillen meg heile familien Haga!

Eg holdt på å gå i bakken. Fekk blomster og sudoku og masse klemmar. Salighet.

Følte meg rett og slett verdsatt! Blei rørt langt inn i sjelå.

Neste morning kom både Egil og Margunn, og Liv Ingunn og Live kom og passte på

at eg spurte om dei rette tingå og kjørte meg te båten når eg slapp ut.

Og når eg gjekk i land på Judaberg og dreiv og psyka meg opp te å tusla te hallen og

henta bilen min, der kom Sønøve. Hu kjørte meg opp, vettu! 

Det e jo søren meg ganske masse mindre stress å var sjuk når familie og venner stille 

opp på alle baugar og kanter! Humøret stige, praktiske ting blir ordna, sjølbildet blir 

mer enn bare litt oppdytta... 

Margunn og Egil, sånne folk som kjeme
på besøk te sjukelige venner :)
Og Egil kom med sudoku og rosa penn med sløyfa og
kattepus på! Den lo eg av..

Nydelige roser fra fam Haga,
skjønne venner på Finnøy.

Liv Ingunn ordna masse praktiske ting for meg,
blant aent skaffa hu meg mobilladar (amen for det!).
Og jammen fekk eg blomster og!

Eg har jammen ufattelig masse å var takknemlig for!

Eg bur i et fredelig land, eg har jobb, mat og heim. Eg får synga og kosa meg,

eg har muligheten te å legga meg strekk ut og gjer ingenting av og te...
Og så har eg familie, venner og kollegaer som tar seg av meg når eg går ner for telling.

Pluss ein heil armada som ber for meg. Eg e velsigna! 

TAKK.

Didn't need the time for pain

Nåken veker skjer det omtrent ingenting utenom normalen.

Sånne veker e det lenge si eg har hatt. Og forrige veka tok jo kakå aldeles.

Altså, for dei som ikkje har fått det med seg: Forrige mandag gjekk eg i dørken på jobb.

Hadde heldigvis kommt meg ut av klasserommet, men kan nok trygt sei at eg gjorde 

grundig inntrykk både på ein del kollegaer og dei stakkars menneskene på legevakten. 

Hadde så latterlig vondt at eg mista litt håvet. Og eg e ikkje vant te å mista håvet.

Eg blir rett og slett litt flau av å tenka på det. Jeesh...

Moving on!

Du vett dei som seie at di allltid har på seg fint undertøy i tilfelle di havne på sjukehus?

HØRR på di!

Eg skulle jo reisa vekk på torsdagen. Så eg valgte bevisst å ikkje bruka det 

undertøyet eg sko ha med meg på tur. Bad decision. Bad bad decision.

Og viss du trur at det e bare på film man havne på gynekologisk 

og legen e ein pen mann? Neinei. Ska det var pinlig, så ska det var inderlig langt inni evigheten pinlig.

Og når det da dukke opp ein mannlig medisinstudent som sikkert e et par år 

yngre enn deg og tar hundre testar...da blir du ikkje overraska ein gang når han 

flakke litt med blikket før han tilstår at han må te med rehehelativt pinlige undersøkelsar.

Å ligga på kirurgisk i Stavanger e ikkje tortur på nåke vis, sjukepleierane e trivelige,

og ein av legane va faktisk ganske festlig. Men det e jo ikkje nåke mål heller.

Å sova med veneflon e et bal, å ligga på rom med et par andre som ska testas for diverse

i løpet av nattå e heller ikkje heilt optimalt, og når di da smelle ein stram gummihanske øve nevnte veneflon så du ska få tatt ein dusj...ubehagelig.

Men det va nåken absolutte HØYDEPUNKT, og dei fortjene et innlegg for seg sjøl.

Ergo: To be continued....

Litt henging i gangen med det lovely trillestativet
med intravenøsposedingsen.
Veldig Grey's Anatomy.

Åja, forresten : Diagnose? Nyrestein. Anbefales ikkjepånåkenmåteidetheiletatt.

Let's fly away

Det har skjedd ting. Det har rett og slett vore action.

Eg sendte melding te Silje fra sjukehuset og sa "Du kjenne meg. Drama, drama, drama."

Hu va forsåvidt enig.

It's a thrilling tale. I wish to do it justice. Det e meg og Dumbledore.

Tok du den, e du minst lika nerd som meg.

Har rett og slett ikkje tid, eg må stikka og gifta vekk dessa to:

Beki og Andy ska gifta seg:)

Men eg kjeme sterkt tebake. Og då ska her berettast!

I remember you

Det e rart ka som kan trigga minner. Ei lukt, ein blomst, et uttrykk
du ikkje har hørrt på lenge. Nåken av dessa tingå vett eg om, som at eg vett at
viss eg smake på vaniljesukkeret når eg bake (og ja, det gjer eg!),
då kjeme minnene fra hundre glade dagar med Hege på kjøkkenbenken heima.
Kan ikkje steika vafler heller uten å tenka på Hege.
Når eg på mørke kveldar kave med å komma meg opp den skamglatte bakken
te huset heima, flire eg godt av tanken på meg sjøl som brukte body shop paraplyen
te å hala Ann Kristin opp på trygg grunn. Den nattå hadde me søren meg problemer
med å komma oss i hus. Men det som absolutt starte flest flashbacks for meg, e musikk.
Spesifikke sangar som for alltid e knytta te ein spesiell anledning, et tidspunkt elle
ein periode.

Lat oss ta nokre døme:

• She will be loved, Maroon 5: Skuleåret 04/05. Jan Henrik og Petter.
• The Living Years, Mike and the Mechanics: Et prøverom i Bergen, den dagen eg sko begynna på høgskulen. 
• Who will call him King of Kings, Sandi Patty: Første hausten på Finnøy.
• Be yourself, Audioslave : Eksamen i drama på høgskulen.

Eg kunne tatt hundre eksempel. Men kor festlig e egentlig det å lesa om,
sånn på ein skala? Eg ville bare slå et slag for den geniale oppfinnelsen
som kalles hukommelse. Nåken ting hadde vore greit å glømma, for all del,
men jammen e eg glad for at kver gang eg hørre Sing me a song av Return
kan eg le høgt av tanken på sangvalget mitt når eg sko synga ein sang for å letta
på stemningå: Ingrid, Ann Kristin og eg vandra rundt i det digra huset te Øygards
for å skru av alle lys og va igrunn ganske skjelvne.
"Sing me a song, the last one in my life"... Kjempevalg, med tanke på at me
allerede hadde skremt oss sjøl passe grundig med skrekkfilmar og ville historier.

Verdens beste Hege, som lærte samtidig som meg
kor ufattelig vondt konditorfarge smake, og som
(akkurat som meg) neppe kjeme te å putta egg oppi
nysmelta smør igjen...

Good times!

You're in the army now

Eg har måtta skaffa meg nytt våpen. Ett år som mitt beste forsvarsverk mot 

edderkoppar, skrukketroll og andre creepy crawlies va omtrent så masse

den blå fluesmekkå mi kunne tåla. Ein dag i haust takka hu for seg.

Og eg måtte investera i ny. Denna gangen e hu grønn, og hu har

allerede fått kjørt seg i min daglige krig mot insektene. Eg har hatt nåken 

edderkoppar inne denna hausten som bare.... eg kalte den første eg traff 

"alle edderkoppars mor". Så traff eg fleire. 

Vise seg at mesteparten av foreldre- og besteforeldregenerasjonen 

hadde planlagt camping hos meg.

Eg blanda meg i planane.

Eg har sagt det før: Ute ska di få lov å var. Men kjeme di inn, då e det krig. Og eg vinne.

Gamlevåpenet i sine glansdagar.

....hardt arbeid (for hardt?) kan knekka
ryggen på dei fleste.

Nykommaren.

Snart blir det kaldt!
Mindre bugs når det e kaldt.
Like it. Love it.