It's the climb

Det blir ein del turgåing for tiå. Og med det følge jo naturlig masse

gode opplevelsar. Og ein god del galskap.

Det e stort sett Elisabeth og eg så går, og eg trur det e kombinasjonen

av oss to som fort kan utløysa ein del...eh...påfunn.

Eg har skreve før om når me va ute i "heiå" (dei hermetegnå MÅ med,

alvorlig talt. Eg e fra indre Ryfylke. Der e det heiar.) og klatra på vaklevorne 

steinmurar mens me delte "I've been a wild rover" med alle innenfor hørevidde.

Og det e som regel når me bevege oss utenfor asfalten at ting har ein
tendens te ta litt av. Elisabeth har lært et fint uttrykk av mannen sin:
"Christopher Columbusing". Det e det me ofta drive med, nemlig.
Alternative ruter. Og det e ikkje det at me rote oss vekk og ikkje lenger
vett kor me e, problemet ligge heller i koss me ska komma oss derifra.
Bildet e fra ein liten "snarvei" som nok tok ca dobbelt så lang tid som
å gå rundt. Me pløye rett gjønå her! Ja! Kjempeplan! Eller nei.
Men morro e det.

Columbusing i Hesbyskogen.
Det va mer utfordrande enn bildet vise.
Eg måtte jo finna trygg grunn før eg kunne ta fram kameraet...

Dagens tur tok eg med Øydis. Det va vær, kan du sei. Vind heile veien,
og to ufyselige haglbyger. Men midt mellom di fekk me ei luka med sol
som gjorde alt verdt det. Me fant ein lun krok og solte oss, åt Kvikk Lunsj

Soool og Kvikk Lunsj:)

og studerte ei vipa på ein haug lenger nere. Det e vår! Tjoho!

Finværsluka mellom haglbygene.

Kafofoka!

Det har vore late dagar. Turgåing i solå. Lesing timavis i strekk.
Soving te eg hadde lyst å stå opp. Eggkoking. Familie. Snop og kaker.
Påskeonsdagsbrev. Ferielykke.
Nå går ferien mot slutten, te gjengjeld e den store festdagen her.
Påskedagsgudstjeneste i Hesby kjørka kan ikkje så godt beskrivas.
Men det e ungar med blomster, stinn (og da meine eg stinn) brakka,
sang, glede og hurra. Og så avslutte me med Deg være ære ute på
kjørkegården. Omgitt av graver, og med påskeliljer i hendene,
gir me ærå te Han som har vunne øve døden ein gang for alle.
Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død.

I dag har eg fresten spelt djembe i kjørkå. Ein første gang for alt.
Det kunne gått heidundrande gale, va bare meg som spelte og liksom
sko holda takten. Godt me har ein dyktig dirigent, det hadde vore lite
stas å vore den som sendte heile Kafofoka (Han er oppstanden)
rett vest. Aslak sa det gjekk bra, så då hørre me på han.

Påskeonsdagsbrevet som havna på meg.
Kristin har rimelig stor tru på moster si...

Årets eggekoking i strandkanten
med sol, isvind, popcorn og påskefryd.

Like nothing wants to go my way

Når eg først finne på dumheter, då gjere eg som regel ein heil haug på ein gang.
Eg gjer nåke tåpelig, blir flau og gjer situasjonen 50 ganger pinligare for meg sjøl.
Vett du ka eg gjorde i dag? Eg hadde vore ute og gått ein nydelig tur i solå,
og hadde nettopp parkert heima når eg kom på at eg hadde jo tenkt å
fylla bensin på vei heim. Himla litt med auene øve meg sjøl, men kjørte nå ner igjen.
På Judaberg va det masse folk og bilar, så det va såvidt eg kom meg fram, men fekk
nå stoppa bilen, åpna bensinlokket og va godt i seget, syns eg sjøl.

Viste seg selvfølgelig når eg gjekk ut av bilen at nevnte bensinlokk va på motsatt sia
av ka eg e vant med. Okei, ny bil, greit nok å gjer feil på gammal vane, tenkte eg,
men va jo litt småflau. Alle folkå rundt kunne jo ikkje vita at eg hadde ny bil.
Så va kjapp i vendingen, kom meg inn i bilen, og det e her den klassiske
kvinnfolkfeilen kjeme: eg kjørte rundt på andra siå av pumpå. Det krevde litt manøvrering,
for som tidligare nevnt va det ein del bilar. Hadde ikkje før stoppa, før det som
den observante lesar har tenkt på for lenge si gjekk opp for meg:
Det nytte jo lite å bare kjøra rundt. Riktignok står bilen vendt andre veien,
men med samme sia inn mot pumpå! Hadde det bare vore ett einaste menneske eg kjente der, kunne eg ledd høgt av mine egne dumheter ilag med den eine,
og satt igang prosjekt snuoperasjon. Men det va jo kun ukjente folk i nærheten.
Det e så eg kunne varma opp et auditorium bare med dei glødande kinnå....
Eg ga opp. Eg kjørte derifra uten å fylla bensin. Va ein liten tur oppå ein kant på veien,
måtte unngå ein irriterande parkert knall. Godt bilen min ikkje e låg onna, kan du sei...

Mest sannsynlig va det svært få som faktisk fekk med seg ka eg holdt på med.
Det fins tross alt andre ting å holda på med enn å stå og glo på mine påfunn.
Men eg va veldig gla for at eg hadde ny og ukjent bil og solbriller.
Håpet e at dei som flirte innvendig trudde det va ein forvirra turist med lite
erfaring med bil..
Ellers går det jo an å håpa på at eg lyste opp dagen te nåken ;)
Di må bare le. Gi meg et par timar te, så ler eg og.

Gode, gamle Clioen. Med bensinlokket på høgre sia.

Eg må ner og fylla bensin. Men det ska vær enten tidlig eller seint på dagen.

This fog is like strawberry pie

Eg har sett bilder av meg sjøl fra FFC-konserten.
Det va HEILT greit at det ikkje va dei bildene som kom i Øyposten,
for å sei det sånn. Eg ser ut som et spøkelse. Grå i fjeset med digre mørke ringar
onna auene. Harlighet, få deg litt søvn, jenta.
Og det har eg tenkt. Eg ska slappa av. Nå i helgå ska eg ta det med ro.
Litt maurmassakre og vasking, kanskje litt baking. Men ellers ska eg ha fri.
Friiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Og eg ska nyta det.
Så ska eg jobba to veker te, og få ein velfortjent (eg seie det sjøl eg..) ferie.
Kristin har skreve et fint dikt om å stikka håvet øve skoddehavet og huska koss
livet egentlig kan var. Eg syns du ska lesa det! Her.

Igrunn kunne det vore greit å vore fira år og bekymringslaus
et par dagar eller så. Klatra i trer og leka i snøen.

Og så syns eg du ska dansa. Dansa mot vår. Det ska vertfall eg!

Ha'kke tid til det de har gjort

I går kveld satt eg i kjørkå på Hesby i t-skjorta med Minni både på fram-
og baksiå, ein rosa Hello Kitty-mobil i halslinningen og ein diger knallrød
klovneparykk. Sjelden har eg følt meg så henrivande. Eller så kald.
FFC hadde konsert, og eg spelte nauten. Akkurat den rollen falle lett for meg.
Me hadde øvd heile fredagskvelden, og ette FFC- konserten sko kyrkjekoret synga
i 50-års dag. Eg va overhodet ikkje sliten, neeeeeida...


Det va godt det ikkje va verdens beste benker i kjørkå på Kyrkjøy
(trur du den øynå har fått navnet sitt fordi kjørkå ligge der?
Det trur eg..). For då kan det godt var at eg rett og slett hadde sovna
når me va der for å synga i dag tidlig.
Den der idéen om fri i helgene, den har eg tenkt å praktisera om ei veka.
DÅ ska her sovast. Det har vore i øvekant travelt denna vekå.

Og dokke jenter som har prøvd å få tak i meg mellom sist helg og nå:
Eg SKA var i stand te å føra ein normal samtale på et tidspunkt.
Før elle seinare. November eller så?

E godt igang med nedtelling te påskeferie...:)

Visst skal våren komme

...og DU så me glede oss te det!
Nåken ganger e det nesten så eg lure på om seinvinteren aldri ska sleppa taket.
Vinter like eg, men seinvinter som holde seg fast med seige iskalde fingrar..
den kan eg klara meg uten.
Eg venta på vårtegn, og før jobb siste fredag før ferien fekk eg foreviga det her:

Skjønne snøklokker

Va mer enn bare litt i farten, men måtte jo ha bilde av herligheten.
Resultatet blei ikkje knivskarpt, men eg har beviset.
Det BLIR vår i år og!!

You know, the change in the weather has made it...

Vinterferie, tralala!

Og i dag har det te og med vore sol.

Me lige det.

Huset e fullt av lyd, og verden e full av vinter.

Men våren kikke fram litt sånn innimellom, og me lige det og!

Eg har tatt bilder. Men eg og pcen blir ikkje enige.

Ein minor disagreement som endte med at eg må illustrera denna vinterdagen med

et bilde fra ein snødag i 2009. Det e jo ei stund si, men det va snø og sol.

Og det va i Sauda. Så då får det duga!

I går va eg ute og kjørte på det som eg på godt og vakkert
Oddbjørgsk kalte for et hendelses drittføre.
Då va det ikkje sol. Og brøyting, det e for pyser!
Men kjøring på den ubrøyta veien, det e for alle dei andre som ikkje e pyser.
Pysene, nemlig, dei kjeme midt i veien. Og der holde di seg!
Det e akkurat så den fine gamle leken
"Jeg går rett på,samme hva jeg støter på".
Eg har lurt litt på om di virkelig e reddare for å legga seg
et minihakk nærmare høgre sia enn for å knalla speilet sitt i mitt.
Ikkje for det, eg har smelt inn speil før (på vei te oppkjøring, det va ein fest),
så eg har brei erfaring på området, men hallooooooooo, da.
Detta e min oppfordring te dei som ikkje e så gla i drittføre:
Viss du ikkje har te hensikt å i det heile tatt PRØVA å holda deg
på di egen sia av veien, da kan du holda deg heima.
Ring te dei du ska på kaffibesøk te, og sei at Oddbjørg har satt ned foten.
Hardt og ettertrykkelig.
Men ikkje på bremsen. Eg har faktisk bedre vet på denna glattå.