Needles and pins

Husfellesskapet mitt va hos Kristin og Fredrik og fekk kalkun
(enormt godt, by the way). Eg merka at det gjorde vondt i tennene oppe
på høgre sia når eg drakk. Det va jo irriterande, tenkte eg.
Neste dag va det verre, så eg sneik meg inn te tannlegen og tok seks-åtta
bilder av ei tann (overivrig brekningsrefleks), bare for å finna ut at det va ikkje nåke gale.
Ikkje som viste på bilder, vertfall. Så eg tygde bare på ei sia og drakk minst mulig
ei stund. Juleferien kom, eg va hos tannlegen igjen (enten blir det verre =rotfylling,
eller så blir det bedre), og julemiddagar og -dessertar mista ein stor del av sjarmen.

I dag e det åtta veker si den kvelden hos Kristin og Fredrik.
Eg har lært meg å leva med det som tannlegen fint kalte provosert tannverk.
Eg ete minst mulig kalde ting. Eg puste med munnen igjen når det e kaldt
(prøv det, du, på skøyter i minusgrader, eller på vei opp ein bratt bakke).
Eg ignorere at det gjere vondt når eg synge i kjørkå (der e det ikkje enormt varmt alltid),
og innte for ei stund si drakk eg minst mulig.
Det resulterte i masse skallebank og ganske redusert humør.
Så nå drikke eg med sugerøyr. Vatn, melk, saft, brus, you name it.
Eg har vannflasker med sugerøyr med meg på jobb, på kurs og når eg ska ut og synga.
Får ein del rare blikk, kan du sei. Det e visst ikkje heilt normalt at 27-åringar
har med seg sugerøyr øvealt.

Men livskvaliteten har tatt et steg opp.
Det e det som betyr nåke for meg.

All denna happyfeelingen på grunn av min enorme adapsjonsevne te tross,
eg e LEI av å ha vondt i tennene. Det kan godt gi seg nå!

Ein femteklassing tok bilde av meg,
sist torsdag på isen. Lite visste hu ka
det kosta å glisa rundt med åpen munn
når det va så forbaska kaldt....

Ice ice baby

Når eg va liten, va eg veldig fascinert av kunstløp.

Eg såg på dei nydelige damene som suste rundt på isen

som om det va det enklaste i verden, og ønska meg skøyter

så eg nesten sprakk. 

Hege og eg lekte på isen i Sønnåbekken, og va aldri heilt

enige om kem så va Nancy Kerrigan og kem som va Tonya Harding.

Dei va uenige, og me va uenige, så sånn sett va det jo passande.

Men me hadde mange eventyr på bekkeisen, og vant masse medaljar.

Eg fekk skøyter te jul et år. Kvite kunstløpssøyter i ei øskja

med bilde av ei jenta i rosa drakt. SÅ glad!

Men så va det bare det at det va ikkje så ofta me hadde skikkelig

skøyteis. Is va det nok, men an va liksom onna et drøyt lag med snø.

Så eg skøyta litt innimellom når eg fekk sjansen, men kan jo ikkje akkurat

sei at det blei olympisk schwung øve sakene.

For kanskje 6-7 år si va eg ute på Vetrhus og skøyta med tre søsken Øygard.

Ette at me hadde holdt på ei drøy stund, og eg va litt mindre skjelven enn eg

hadde vore i starten, sa Marte (ca 8 år, kanskje?): "Nå e du snart lika flink som meg,

Oddbjørg!" Hu hadde et poeng.

I helgå va eg ute på skøyter for første gang på nåken år.

Litt pysen, men det gjekk bedre ettekvert. Sjøl om eg blei ikkje lika

flink som Nora førsteklassing.

Men det E jo gøy!

På ett bein, midt i ein diskusjon med Ingvild
om koss i all verden man egentlig får te ein piruett..

På torsdag ska eg ut og skøyta med femte klasse. Det kan jo gå godt det og.

And the songbirds keep singing like they know the score

Det hende eg trur eg vett ka helgå vil bringa.
Det kan eg jo bare slutta med.

Eg hadde veldig lite program denna helgå. FFC fredag kveld, sannsynligvis gudsteneste
søndag morning. Ellers va det blankt. Eg skulle ingenting.

Lørdag sånn rett før sju sa eg te Øydis og Kari Johanne: "Tung handlevogn ner
bakke på glattå, det e sånnt som det kan bli blogginnlegg av."
Men det e rart med det,dei situasjonane som e mest opplagt katastrofale,
kjeme eg fra med verdigheten i behold.
Ti minutter seinare, når handlevognå va tom, og eg skulle setta na på plass i
andre enden av et stort sett tomt parkeringshus, da va det så som så med verdigheten.
Det går fremdeles fint å ta skikkelig fart, henga seg på handlevognå og susa avgårde,
sjøl om du har passert eisyttimasse, eg bare nevne det.
Kari Johanne kommenterte i løpet av lørdagen at "det e sånn du e på fritiå, altså".
Eg svarte at selvfølgelig va det det, på jobb må eg jo var voksen og fornuftig, men
når eg har fri, då kan eg gjer ka eg vil. Når eg gjekk heim natt te søndag, hadde dei to
snellene slete med meg (som hadde fri) i mer enn tolv timar.

I dag har Solbakkens vore her. Di kom ette kjørkjetid, og me åt middag og gjekk
tur ilag. Veldig trivelig! Strålande solskinnsvær og gnistrande klart og kaldt oppe
på Bergevarden. Me tok nistå med oss inn igjen...
Men fint, DET va det!

Solå går ner i skyene bak Rennesøy

Når solå har fordufta, blir det litt dunklare i skogen.
Med hjelp av blitz blir det stappmørkt.
Da e det godt med refleks ;)

Forresten stod eg ute her ein dag og hørrte på fuglekvitter.
Jubelfryd!

Just like the fireworks in the sky

Mand tager hvad mand haver....

... og me havde ein feiekost. Ein liten ein, med tilhørande brett, sånn ein

med langt skaft som du kan festa i toppen av skaftet te feiebrettet.

Den e jo primært designa for...ja, nettopp. Kosting. Denna torsdagen 

seint i desember blei an oppgradert. Te juletrepynteassistent. 

Når mor og eg ankom Betel, va juletreet kommt på fot. Men det va litt skeivt.

Så mor holdt (og bikka på) treet, mens eg låg flatt på magen (forbaska låge greiner) 

og skrudde på juletrefoten.Nålene drysste om øyrene, fingrane protesterte vilt mot 

behandlingå, og det stakk grundig oppette armane, men me fekk benka treet. 

Eg kravla meg opp, va fornøyd med verket. Heilt te eg sammenligna treet 

med Betel sitt skaberakk av ei gardintrapp, og konkluderte med at viss me sko 

få opp stjernå, måtte me stå heilt øverst uten nåke å holda i. 

Eg står ikkje heilt øverst uten nåke å holda i. 

Så mor tilta treet langt nok ner te at eg kunne stå lenger nere i trappå 

og få stjernå på plass. Når hu vippa treet opp igjen va det, nok ein gang, skeivt. 

Eg kunne brukt ennå flere ord og lange setningar uten pustepause for å forklara 

akkurat kor lang og intrikat prosessen va for at juletrefesten på Betel fjerde juledag

skulle få et festpynta grantre, men eg nøye meg med et lite snapshot: 

Sjå for deg meg, høgt oppe i ei grasat diger og veldig vaklevoren gardintrapp av tre

(som står og bikke), småbleik i fjeset, med blikket stivt festa oppøve. 

I håndå har eg ein kost, og med den heise eg pynten opp mot toppen.

Eg fekk spesielt godt dreisen på glitteret.

Det, som så mange andre øyeblikk, sko vore filma. 

Det blei såpass med barnåler på golvet ettekvert at kosten fekk lov å kosta litt og.

Sjøl om mesteparten av den jobben gjorde eg med ein mopp. 

Hadde aldri gått så bra å få opp glitteret med ein mopp...

Elle, for all del, eg har jo ikkje prøvd.

Mand tager hvad mand haver.

Nå have me et heilt nytt, tomt, blankt år foran oss.

Ka vil du velga å fylla det med?

Et forslag fra meg te deg:  Om ting ser litt utfordrande ut, og du ikkje blir tildelt

akkurat dei redskapene du hadde sett for deg at du trengte, 

gjer god nytte av dei du får. Som regel får du glitteret opp,

om enn ikkje på den måten du hadde tenkt.

Det smelle inne blant fjellå i Sauda.

Om mindre enn halvaen time ska eg gå ut og møta det nya året.

2013: Bring it.

Godt nyttår, venner!

Snart er det jul

Det har seg sånn. At nå e det snart FERIE. Og det vil sei at
NÅ E DET SNART JUL! Ein av fordelene med å jobba i skulen
e at man får tilbringa desember med masse ungar som glede seg
nesten lika masse som meg. Resten av året e me himla seriøse og ska
læra nåke heile tiå, men i desember.... Då kan me lesa Julemysteriet.
Då kan me synga nisseloven og dansa med nissehuer. Då kan me ha kino med
Hjemme Alene 2 og påfølgande nissefest. Nærmare 60 ungar på
grautfest med mandel, nissekåring, julesangar og rappkjeft. Heidundrande morro,
og øve alle haugar slitsomt. Og i mårå ska me ha adventssamling. På fredag ska me
synga på julegudstenesten. Kjekt? Veldig. Klar for ferie ettepå? Enormt.

Og heima e det jammen ungar der og! Ingen fare for at eg ikkje ska få
med meg den barnlige gleden denna julå helle. Og godt e det, det hadde vore
sørgelig å var den einaste ungen.

Detta e et glimt fra fjorårets juletrepynteseanse:

Pynten har ein tendens te å bare havna på dei greinene
ungane rekke opp te. Og så hende det at ting som strengt
tatt ikkje hørre te på treet får plass likavel.
Akkurat denna syns eg å huska at eg sensurerte
ette di hadde lagt seg...

Snart, snart, snart e det jul!

Sneen dalte lett og fin

I går kveld va me ein gjeng som bakte julekaker i lag.
Det e stas, det! Julemusikk, lys, skravling og masse masse kaker.
Og masse god deig! Det va visst bare meg som gjekk rundt og smakte
på dei andre sine deigar, kan ikkje forstå kaffor det... Smaking og slikking
e jo halve vitsen med bakingå. Eg blei litt ledd av, men det kan eg leva med.
Og sju slag blei det, så nå kan eg eta kaker te eg kan trilla heim te jul uten bil.
Sunt? Nei. Godt? Jepp.

Og når eg nesten hadde våkna i dag tidlig, då reagerte eg på lyset i rommet.
Når eg då hørrte Ingebjørg trampa i garasjen, kobla eg overraskande fort te
å var så tidlig på morningen, og konkluderte med snø. Fest!
Kveldstur med Elisabeth i kram snø, det kvalifisere egentlig te et
blogginnlegg for seg sjøl. Men nåken ganger e det sånn at det som skjer på
tur, det forblir på tur.

Det e kaldt å vara klesklypa i dag.

Snøøøøø i bjørkå!

Det vil visa seg kor glad eg e i denna snøen når eg må driva arkeologisk utgraving
for å finna igjen bilen min i mårå. Men sånne detaljer kan me ikkje henga oss opp i.

En stjerne skinner i natt

Eg har bare positive følelsar knytta te første søndag i advent.
Då synge eg julesangar, skrur av taklyset og tenne adventslys,
ete mandariner og julemarsipan, kikke ut på snøværet og kjenne i
heile meg at åååååååååh, advent e koselig!

Så reise eg meg for å henga opp adventsstjernå.
Det e ei fin stjerna. Gammal og tradisjonsrik, hu har vore mormor si.
Godt lys, fint mønster på, god stemning.
Men hu e et hekkan å henga opp.
Eg e aldri så nær å banna som når eg ska henga opp adventsstjernå.
Hu nekte blankt å henga beint. Pærå syns ikkje det e stas å befinna seg
sånn ca på midten av stjernå. Ledningen e øvealt, og når eg prøve å heisa an opp,
då kjeme an ner igjen. Eg stod på ein stol i dag, varm i håvet, sliten i armane,
og fullstendig rasande. Tøfler og genser (som eg hadde slengt av meg i vill frustrasjon)
låg strødd rundt i ståvå, og stolen eg stod på, prøvde seg på å tippa.
"Nå banne eg snart!" sa eg høgt og tydelig, og trødde ner fra stolen for å denga laus
på nåke mjukt. Dei oppe må ha lurt på ka eg holdt på med.

Det tok si evige stund, men nå e stjernå oppe.

Et gammalt bilde, men det e samma stjernå
og samma vinduet. Så då så.

Eg har tent et lys, eg har tatt meg litt marsipan, og den gode stemningå e tebake.

Tenn lys!

Et lys skal brenne

for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne

der vi og alle bor.

Må alle dele håpet, 

så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes,

et lys er tent for det.

Ha ein aldeles fenomenal advent!
Og viss stjerneopphenging elle lignande får opp pulsen, husk at det e ingen skam i

å ta det ut på møblene. Ikkje så masse, vertfall.